Han er en gigant i skandinavisk rockhistorie, Ebbot Lundberg. Som ubestridt frontfigur i både Union Carbide Productions og The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL) kunne han for lengst lagt ned sine bedrifter og hvilt på laurbærene, men det frister heldigvis ikke.

Etter til sammen 10 skiver og en drøss med EP-er og singler (regner da ikke med den kunstneriske, énlåters, tre kvarter lange plata under eget navn) er han nå i gang med det som forhåpentlig vis er begynnelsen på en lang solokarriere.

Det er i det hele tatt ganske modig av Ebbot å gå solo, siden han alltid vil bli assosiert til sine forrige band, men så er da ikke dette en som har latt til å lide nevneverdig av mangel på mot tidligere heller.

Soloutgaven av ham har ikke landet langt unna moderskipet, da dette lett kunne vært en fortsettelse på TSOOLs katalog. Soundet og arrangementene er ikke langt unna de vi kjenner fra deres bravader, selv om en slik gjeng med multitalenter er vanskelige å erstatte. Det er det da heller ingen som forventer.

Hans nye backingband The Indigo Children (en konstellasjon av bandet Side Effects pluss Daniel Gilbert fra Broder Daniel) kan virkelig sine saker, og det låter sedvanlig luftig, velarrangert og storslått.

Dermed er det låtene det står og faller på. Flere av dem er også riktig gode. «Backdrop People», og det suverene avslutningssporet med den lovende tittelen «To Be Continued», har vi tidligere hørt på EP-en «The Homo Futurus» EP (2014). Sistnevnte er også fornøyelig, i og med at gitarene på slutten blåkopierer TSOOL-låten «Gran Canaria».

Og han stjeler mer fra eget arkiv, noe han virkelig må lov til, (TSOOL var også noen uforskammede kjeltringer på konstant røverferd), som f.eks. i tittelsporet, der tankene kjapt sendes til livefavoritten «Infra Riot».

Skivas beste spor er derimot «I See Forever», som ville vært et høydepunkt på en hvilken som helst TSOOL-skive, en kompliment som er vanskelig å toppe i denne sammenhengen.

Artig også at han har spilt inn en låt av den gamle garasjeperla «Don't Blow Your Mind», fra The Spiders, et obskurt 60-tallsband, mest kjent for å ha Alice Cooper med i besetningen.

Ebbot synger fortsatt forferdelig bra, slik han alltid har gjort, der han veksler mellom sin dype og tiltalende røst, fløyelsmyk falsett og høye toner helt på bristepunktet, og så lenge låtene holder et noenlunde høyt nivå, vil han alltid være en av Nordens mest interessante artister.

Han topper dog ikke seg selv, men hvor mange andre er det som topper ham anno 2016? Gratulerer med dagen, Ebbot! Du er så avgjort den cooleste 50-åringen på våre breddegrader.