For dem som ikke regelmessig låner ørene til ekstreme musikalske uttrykk, kan Djevel beskrives som en black metal-supergruppe. Låtskriver og gitarist Trond Ciekals og hans yngre, mer celebre kumpan Erlend fronter bandet som åpenbart ønsker seg tilbake til utgangspunktet (eller den norske starten på «den andre bølgen») til denne uvennlige sjangeren. Nevnte Ciekals har da også et ravnsvart rulleblad, som strekker seg tilbake til tida før sjangeren ble allment kjent via tabloide medier.
Les Egons intervju med Erlend: «Ikke si det ti kona!»
Kall det gjerne retro, men Djevel er mer enn et nostalgisk nikk tilbake til den norske svartmetallens «glory days» på tidlig nittitall. Mest på grunn av at låtene er sterke, og at man vanskelig kan fake innlevelsen og det musikalske mørket som kapsler inn lytteopplevelsen. Dette hindrer også at det eksplisitt kristenfiendtlige budskapet blir parodisk.
Fargestiftene forblir selvfølgelig liggende innelåst i samme skuff som syntheziserne og strykerne. Da alt dette stæsjet som oftest er overflødige, forstyrrende elementer for denne musikktypen, savnes det heller ikke. Allikevel gjør lagene av gitarer musikken tilnærmet melodisk, og balansen mellom balstyrige blastbeats, midtempo riffing og rolige, akustiske partier er god.
De knivskarpe gitarene kler de sjangertypiske riffene, og soundet er skrudd sammen på en måte som låter rått og kaldt, men samtidig nokså klart og tydelig. Det er en fin linje mellom å ønske et autentisk sound, og å etterape Darkthrones «Transylvanian Hunger»-sound (som også skjer nokså hyppig for tida). Djevel unngår da også sistnevnte bommert.
Jeg anser denne plata som et (nødvendig) korreks for yngre generasjoner som kjenner Norges styggeste musikksjanger som en pompøs sirkusgreie. Bandet lykkes i å kalle fram den smått ubehagelige, men magiske feelingen som er selve essensen i denne mørkeste av metalsjangre.
Djevel sin fjerde plate er også deres beste til nå, og bandets bøller seg sammen med bergenserne Taake fram som de ypperste utøverne av old school black metal i senere år. Selv om «Norske ritualer» ikke helt når toppnivået til de tidlige norske klassikerne, viderefører bandet de bekmørke tradisjonene på troverdig vis.
