Plata åpner dog svært lovende. Det rufsete, men sarte tittelsporet vekker håpet om at 71-åringen har funnet tilbake til godformen han stadig sjeldnere har vist de siste to tiårene. Men håpet kan være lumsk.

Det låter umiskjennelig «youngsk», og selv om kanadieren har pensjonert sitt eksentriske backingband Crazy Horse, er ikke soundet her helt ulikt. Nå har kanadieren også droppet sitt yngre backingband Promise of the Real fra studioinnspillinga, og på «Peace Trail» kombineres akustiske gitarer med de hvinende fuzz-emballerte tonene Young har vrengt ut av sin Gibson i et halvt århundre.

Les også: Dette er Neil Youngs 10 beste plater.

Den gamle stabukkens motstand mot den strømlinjeformede plastlyden moderne studioteknologi tilbyr, har ofte vært et pluss – da hans musikalske personlighet har kommet godt fram med mer nøysomme hjelpemidler. Men på «Peace Trail» gir denne dogmatiske tilnærmingen til innspillinger et mer variabelt resultat. På 80- og 90-tallet ville vi ha kalt dette en demoinnspilling, selv om «bøttelyden» på Jim Keltners i overkant dominerende perkusjonen er like organisk som en flekk med ugress.

Tekstene renner over av aktivisten Young sin misnøye med det moderne menneskets destruktive kraft. Dette har han holdt på med lenge, så engasjementet – og dermed også troverdigheten – er intakt. Young er en av nokså få artister som evner å låte dypt personlig, i sin beskrivelse av allmennhetens problemer. Urbefolkningens rettigheter, miljøvern, og antikrigsbudskapet fortsetter å være viktige temaer for Young.

Frykten for teknologi, og utvikling generelt, begynner allikevel å bli en fiende for både musikken og lyrikken for den aldrende helten. Noen ganger bikker det helt over: «Texas Rangers» er to og et halvt minutter med tullball, og fremstår som en tonedøv, dritings manns forsøk på å tonesette et dikt.

Les også Egon prat med Øyvind Hilmarsen: «Neil Young er soundtracket til mitt voksne liv»

Det begynner å bli veldig mange fullmåner siden man kunne omtale et nytt Neil Young-album som jevnt. Hans produktivitet, samt totale mangel på filter klarer fortsatt å vaske fram enkelte gullkorn. Dette er på mange måter også ganske frustrerende. Fyren er nemlig helt umulig å gi opp. Det er alltid to, tre eller fire gode grunner til at man er pukka nødt til å sjekke ut hans nye album, og 71-åringen får i tillegg min respekt for å være langt mer produktiv enn sine jevnaldrende årgangsrockere.

På «Peace Trail» viser kanadieren sitt unike talent kun glimtvis, gjennom tittelsporet, «Show Me» og «Can’t Stop Working». Resten er tynn suppe, der basisen består av et stort uttrykksbehov som ikke matches av tilstrekkelig gode melodier. Kynikeren i meg tar et lite forbehold i at han har skuffen full av gammelt, upublisert musikalsk gull, som han nå porsjonerer utover sine plater.

Les også: Falt for Neil Young allerede som 8-åring.

Det er tydelig at Young har det travelt med å få spredt sin musikk og sitt budskap. Etter det formidable gullrushet i form av sterke plateutgivelser som Neil Young har bidratt med i sin langstrakte karriere, er det ikke allikevel ikke unaturlig at han leverer litt gråstein etter passerte 70.