En tikkende klokke, illevarslende bassbulder, tale fra en radio (vel, det er en collage med artisten selv), og etter hvert en akustisk gitar og et piano som spiller en beskjeden melodi.
Senere i samme sang: Et grandiost strykerarrangement i Michael Kamen-tradisjonen (her arrangert av David Campbell og produsent Nigel Godrich), en tiltagende høyspent vokalist («you lean to the left, but you vote to the right») og – selvsagt – et kvalmende brutalt bombenedslag som flerrer stereobildet, denne gang sluppet fra en type «ny og spennende» krigsteknologi som så vidt var på markedet sist gang artisten ga ut plate (en drone).
Kan det være Pink Floyd-sjefen Roger Waters' første plate på 25 år? Det er. Det tar ti sekunder å oppfatte det.
Les også: «Roger Waters - en komplett gjennomgang»
Sist gang Waters ga ut et rockalbum, i 1992, var George Bush den eldre fremdeles president. Slik jeg husker det, ble «Amused To Death» mottatt med skuldertrekk – avskrevet som nok en av Waters’ «old man yelling at cloud»-raptuser.
Siden da er det kommet en opera («Ça Ira», 2005) og to sanger, sluppet på hjemmesiden hans i 2004. Dett virket å være dett, selv om han har turnert flittig med gammelt stoff.
Waters’ evne til å skrive rene, nesten simple melodier, basert på blues og folkemusikk, og så blåse dem opp til wagnerske proporsjoner, er ett hundre prosent intakt. «Is This The Life We Really Want?» kunne uten videre vært innspilt dagen etter «Amused To Death». De to platene ligner mye på hverandre, både i musikk og temperatur.
Som tilfelle var i 1992, kan det innvendes at låtene blir i det mest asketiske laget. At det er for få skikkelig utviklede komposisjoner her. Faktum er likevel at transportetappene mellom de store utbruddene av kraft og melodi, har stor egenverdi som stemningsskapere.
Låtene er seigt staselige, i slekt med alt han har laget fra og «The Final Cut» (1983), med enkelte dråper «Animals» (1977)-agg attåt. Noen vil sikkert ønske seg flere karameller, flere eksplosjoner, mer av det mest brutale. Men jeg finner den dypt deilig hele veien.
Det er et suggererende sug i Waters’ musikk, også når den bare durer avgårde. Leirfot-grooven er både nesten funky og nesten sexy, og så godt som alltid urovekkende (sexy angst!). Selv de mest melodisk uambisiøse passasjene fungerer. Fire-fem ganger forløser han spenningen musikken bygger opp, i knusende, rensende klimaks. Da kjenner man at man lever, for å si det mildt.
Det sier seg selv at lyden er fenomenal. Noe annet ville vært sjokkerende. Jeg kan ikke huske sist jeg hørte en rockplate som var like grunnleggende vellydende som denne. Det kan ha vært Becks «Sea Change» (2002), som benyttet seg av samme produsent og flere av de samme musikerne.
Et spesielt nikk på hatten til trommeslager Joey Waronker i så måte. Han spiller guddommelig, nesten Ringo-aktig ujålete, og lyden av settet er forbilledlig tørr og markant.
«Is This The Life We Really Want» er på sitt vis mer noe nøktern enn forgjengeren. Det er færre strykere og korarrangementer her. Resultatet er en slags maksimal minimalisme, eller minimal maksimalisme. Musikken fremføres av et lite, tett band. Den føles gigantisk likevel.
Tekstene er også typiske. Det politiske bakteppet platen slippes mot, passer Waters’ slette lynne nesten for godt. Trump – en «nincompoop» – er på langt nær en verdig motstander. Men motstand får han jammen.
Det er ofte noe giktisk grånende ved denne rockens Bernie Sanders. Waters er en god, gammeldags, ildrød sosialist, og kan bli bøllete og belærende som en tverr AKP-ml’er.
Avskyen hans virker instinktiv snarere enn intellektuell. Den er didaktisk og kategorisk, og noen ganger helt upoetisk. En viss galgenhumor får heldigvis plass (Waters’ fritar maur for ansvar for verdens grusomhet, grunnet deres lave IQ). Og ingen kan levere frådende «fucks» som ham – det måtte i så fall være Luke Haines. Det er mange her.
Det er under alle omstendigheter beundringsverdig at Waters benytter seg av den store plattformen han disponerer til å synge om noe. Han har aldri, som så mange av sine med-babyboomere, stilnet eller mildnet eller trukket seg tilbake for å telle millionene på det store landstedet på bygda. Han har levd i 73 år nå, men aldri vent seg til å se bilder av døende barn på TV-nyhetene.
«Is This The Life We Really Want»? Det er et utmerket spørsmål. Waters benytter sine betydelige ressurser og sitt velvoksne ego til å – helt bokstavelig – skrike ut.
«He’s as mad as hell, and he’s not going to take it anymore». Lenge måtte han rase.
