– Du er jo mest kjent i Tromsø for å holde på med filmen om Per Parker, som er kjent under tittelen «Parkert». Når får vi se den?

– Den er fortsatt i klippen. Den er like interessant, som vanskelig, å klippe men det går fremover. Det gjenstår en del lydarbeid også. De første klippene er ute allerede, men vi får se om vi får vist litt flere klipp under TIFF. Det er ikke i forbindelse med festivalen, men vi får se om vi finner på noe der.

– Hvordan er det å jobbe med en hovedperson som faktisk har gått bort?

– Det er først og fremst vemodig. Han var den nærmeste støttespilleren jeg hadde til prosjektet. I den første tiden var det veldig trist å se alle opptakene man har gjort. Så må man gjøre mange forandringer på prosjektet, men sånn er det i en organisk prosess. Ting forandrer seg hele tiden når man lager dokumentarfilm. Det er i utgangspunktet noe jeg ønsker skal skje for å ivareta en spontanitet så filmen føles levende, men man ser jo helst at hovedpersonen ikke dør.

– Du er jo det man kan kalle en filmnerd. Hvilke film har du få problemer med å se 1.000 ganger til?

– Det er vanskelig. Kanskje «Paris, Texas». Den er så bra på mange måter. Det er en tidløs og universell historie, som er fortalt på en interessant måte, helt uten gimmicker for å få publikum engasjert. Den har et fantastisk manus og foto. Castingen sitter som et skudd. Musikken er noe av det beste jeg har hørt i en film og den har en av filmhistoriens aller beste monologer.

– Ry Cooder med soundtrack der. Mange mener jo at det er det som gjør hele filmen.

– Det syns jeg blir litt kynisk å mene.

– Haha! Helt enig! En klassefilm, som lett sniker seg inn på min topp 10-liste over filmer! Men hvilke film kunne du tenke deg å lage oppfølger til?

– Her føler jeg jo for å si «Paris, Texas», siden den ligger top of mind, men den trenger ingen oppfølger. Kanskje «Pulp Fiction»?

– Så du tar ikke norske «Insomnia»? Hørte noen rykter om at Stellan Skarsgård faktisk bodde hjemme hos dere under innspillingen?

– Da var jeg 12 år, så det husker jeg veldig lite av. Det var vel annonsert fra filmselskapet at de trengte boliger skuespillerne kunne sove i, og vi var bortreist den sommeren. Jeg vet bare at de aldri henta fiskeutstyret de hadde stående i garasjen vår.

– Skarsgårds fiskestang i garasjen?

– Ja. Mener den tilhører en av sønnene hans. Jeg tror den står der enda. Kanskje jeg skal finne det fram og selge det på ebay.

– Hvilke skuespiller skulle du reist fra grava, og på bekostning av hvem?

– Det må være James Stewart!

– Fra Hitchcocks «Rear Window»! Da kunne du jo laget «Rear Window 2»!

– Ja! Der han sitter i rullestol på gamlehjem og ser ut i bakgården. Med Grace Kelly på rullator ved hans side!

– Åh! Spørs om hun ser like bra ut i dag. Men hvem skal vi sende andre veien?

– Det må være Adam Sandler. Jeg aner ikke hva det er med han, men han mestrer kunsten i å utilsiktet lage dårlige filmer hver eneste gang.

– Det er vel andre gang vi sender Sandler i grava i denne spalten.

– Da blir vi i hvert fall to i begravelsen.