Jeg kan ikke redegjøre helt hvorfor, men jeg har altså en enorm svakhet for Island, denne stabeisen av ei øy midt uti havet, der de furet værbitte beboerne har klamret seg fast og klart seg selv i over tusen år.

De bukker ikke under for verken hungersnød, finanskriser, stormer eller brutale vulkaner som går amok. Island og islendingene får det «å stå han av» til å være en normaltilstand snarere enn noe man henter frem i nød.

Og de lager bra film. Ofte med dystre og bekmørke baktepper, og med dysfunksjonelle relasjoner og vrange mennesker i hovedrollene. «Stabukker» føyer seg i så måte godt inn.

Filmens underliggende utgangspunkt er – tross klassiske bilder fra den karrige, treløse landsbygda på Island, og noen steinsære karakterer – ganske universelt. To eldre brødre er naboer og har ikke snakket med hverandre på over 40 år.

Begge er sauebønder, og da det blir påvist skrapesyke på ett dyr blir de bedt om å slakte hele buskapen. De kommuniserer bare til hverandre gjennom gårdshunden, men nå blir de tvunget mot en litt mer fruktbar dialog om skal de berge hverandre og – ikke minst – de unike genene til de premierte dyrene sine, og dermed – på sett og vis – familiens ære, siden de begge virker å være barnløse.

Søskenforhold som har tryna i gjensidig stahet, gjerne forårsaket av arv og krangel om jordisk gods, er ikke noe unikt for Island.

Ei heller at det så å si alltid ligger en dyp kjærlighet i bunnen som det skal mer til å knekke for godt enn hva tilfellet er mellom vanlige, ufamiliære relasjoner. Det er gjerne derfor konfliktene også blir mer uforsonlige, krassere og mer brutale enn ellers.

I kampen disse islandske brødrene imellom, og deres felles kamp mot rigide og ufølsomme myndigheter i sør, ligger det lag på lag med symbolikk og budskap. Scenene er trege og langsomme.

Det er lite ordgyteri og verbal briljans, men filmen evner likevel å holde et fast grep. Man blir oppriktig glad i disse stabukkene og dyrene deres. Jeg blir dessuten påminnet hvor jævla glad jeg er i bønder som driver småbruk.

Den beinharde arbeidshverdagen, den enorme dedikasjonen til arbeidet sitt, den store og oppriktige kjærligheten til dyrene sine. Å bli bedt om å slakte hele buskapen er ikke det samme som om å bli beordret til å makulere alle meglerpapirene på kontoret ditt eller alle filmanmeldelsene du har skrevet på PC-en din. Det er så mye, mye mer.

Man blir ikke mindre glad i småbrukere av å se «Stabukker». Og man blir ikke mindre glad i rurale originaler som holder ut og elsker livet sitt med gård, dyrking av mark og husdyrhold.

Filmen har flere morsomme og fornøyelige scener, men det hviler likevel et tilslørt mørke over stemningen hele veien gjennom. Manuset er uforutsigbart og flott, castinga er fantastisk, bildene er nydelige i all sin gråhet og dveling ved det ugjestmilde Vinter-Island.

Men viktigst er at du etterlates i et hav av emosjoner og ettertenksomhet. Jeg tror rett og slett man blir litt snillere av å se «Stabukker». Og man er litt av en stabeis om man ikke verdsetter dét. Knallsterk femmer.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: "De stakkars dyrene"