Fúsi er 40-åringen som fortsatt bor hjemme på gutterommet. Han er overvektig, mobbes av kollegene på jobb og synes det er lettere å kommunisere med barna i nabolaget enn folk på sin egen alder. Han leker med radiobiler og miniatyrkrigsfigurer for å få tiden til å gå i et liv han egentlig har gitt opp for lenge siden. Motvillig sendes han på et dansekurs av sin mor. Her treffer han Sjöfn, en kvinne som sliter med sitt men likevel finner plass i livet sitt til Fúsi.
Ekte mennesker
Historien kan høres litt for kjent ut, og stereotypene dukker opp på løpende bånd. Likevel skiller denne filmen seg ut i positiv retning, i hovedsak av to årsaker: et balansert og følsomt sterkt manus, samt Gunnar Jónssons prestasjon i hovedrollen. Regissør Kári – som også har skrevet manus – gjør utrolig mye ut av en relativt simpel historie. Den er skrevet med realisme og tidvis også kynisme, men er utført med en varm touch. Dette er ekte mennesker, ute av stand til å kontrollere sine egne skjebner. Naiv, men ærlig. Enkel, men komplisert.
Enkle grep
Tolkningen av filmen overlates i stor grad til publikum selv. Kári føler ingen behov til å smøre tykt på eller stave ut hvert emosjonelle slag. Tematikken rundt ensomhet illustreres ved et kjapt blikk på et sett ubrukt bestikk på andre siden av kafébordet. Tilløpene til romantikk overlates til Dolly Parton og «Islands in The Stream» fra bilradioen, mens følelsen av ekte kameratskap som Fúsi ikke har kjent tidligere kommer fra et klapp på skuldra over en kald øl. Det er usedvanlig vakkert og forfriskende utført, fra en filmskaper som heller vil fokusere på hva som foregår under huden på sine karakterer.
En stilstudie
Gunnar Jónsson har kun en håndfull hovedroller på sin CV, og uavhengig av hva han måtte gjøre videre vil denne filmen (som blant annet ga han prisen for beste skuespiller ved filmfestivalen Tribeca i New York) garantert bli stående som et høydepunkt i hans karriere. I rollen som Fúsi er han en stilstudie i karakterskuespill. Han orienterer seg med diskret små blikk, kommuniserer i enstavelsesord og sier ikke noe før han blir spurt. Det er som om han kompenserer for å alltid være den største mannen i rommet, som dermed vil kreve minst plass. Det er en strålende tolkning som treffer midt i hjerterota, og dermed også gjør publikum sårbare for motgangen han møter. «Historien om den sjenerte giganten» handler om det gode mennesket, dyktig fortalt og utført. En film som alle fortjener – og bør se.
Fakta:
”Historien om den sjenerte giganten”Originaltittel: FúsiIsland 2015Manus og regi: Dagur KáriMed: Gunnar Jónsson, Ilmur Kristjánsdóttir, Sigurjón KjartanssonSpilletid: 1t 34mAldersgrense: 9 år