Det er mai. Det har endelig blitt lyst. I nabolaget fører vinden med seg lukten av grillmat og russebilene dundrer forbi. Fridagene står i kø. Om litt skal du ut å møte folk. Du er erfaren. Du har vært ute en vårnatt før. Du lader mobilen. Rydder plass i notatene. Forberedt på det sosiale livets største utfordring: Det skredet av kulturtips og nye referanser som venter deg fra alle du møter.

Klipp til søndagsmorgen.

Du våkner sliten. Det har vært en urolig natt og du oppdager at du er forvandlet til et insekt. Du har kvaler for dagen og smerter i magen. Underærnært og overstimulert blar du gjennom notatene. Du har 15 nye filmtips og en febervarm panne. Hvor skal du begynne?

Det er alt for tidlig på dagen for en klassiker. Du er for skjør for en politisk thriller. Hvis du har stavet navnet riktig finnes ikke den der dokumentaren på Netflix. «Stagecoach» innser du at du har sett før. Den heter bare noe annet på norsk. «Pyromanen» er bra, men går på kino og det betyr at du må opp og ut av sengen.

Kanskje du skal se den nyoppussede blu-ray utgaven av «Lawrence of arabia som du har snakket om i et halvt år? Nei, tre og en halv time i ørkenen virker litt ambisiøst akkurat i dag.

Det er også notert noen TV-serier. Det er jo litt mer lettfordøyelig. Seriesøndag! «Parks and Recreation» skal være bra. Man må bare «komme seg gjennom den første sesongen» før det tar seg opp. «Twin Peaks» er snart tilbake. Må vel friske opp minnene? Du kommer på at du selv anbefalte noen «LOST» med forbehold om å «ikke se den siste sesongen». Jeg burde ha sett «The Wire». For åtte år siden.

Forfatteren Joan Didion åpner sitt essay «The White Album» med å fortelle leseren «we tell ourselves stories in order to live». Hun skriver om hvordan vi trer egne narrativ over de kaotiske og tilfeldige livene våre i ett forsøk på å forstå og beherske dem. Alt påføres en fortelling. En slags mental struktur. I denne fortellingen skapes en forståelse av oss selv som individer. Samtidig skapes det også større fortellinger om nasjoner og ideer. Populærkulturen er med på å speile og informere disse fortellingene og utstyrer oss med et språk, ett delt sett av referanser, der denne strukturen utformes og tolkes i felleskap. Noe i popluærkulturens mange fortellinger får en gjenklang blant oss og blir anvendelige symboler i denne øvelsen.

Tilgangen på filmer og TV-serier har aldri vært større og jeg gjetter at konsumpsjonen er rekordhøy. I myldret av underholdningstilbud, som strekker seg mellom alt fra strømmetjenester, kinoer, youtube-kanaler og festivaler, til tradisjonell TV, finnes det i dag rom for alle mulige slags mainstream og nisjeprodukter. De utgjør sjangere og sub-sjangere som lever sine egne liv og appelerer til forskjellige grupper. Så hva strekker vi oss etter som felles referansepunkter?

Journalist og altmuligmann Christopher Hitchens sa i et intervju at det ble vanskeligere for hvert år å finne en felles bok alle elevene i litteraturklassen hans hadde lest. Hvilke fenomener kan en som formidler stole på at har et bredt nok publikum med seg. Hvorfor synger Highasakite om Darth Vader og ikke Flash Gordons fargerike nemesis Ming the Merciless?

Ikke alle referanser er like treffsikre eller nyttige. Den amerikanske nominasjonskampen har rast i det som virker som en evighet. I rapportene fra norske journalister har det vært lettvint å strekke seg etter popkulturelle referanser for å gjøre stoffet mer fordøyelig. En gjenganger de siste årene har det vært TV-dramaet House of Cards. Da som ett skrekkeksempel. En framstilling av hvor kynisk politikken kan bli.

I år under nominasjonskampen har Ming the Merci... eh, Donald Trump bøllet seg til nominasjonen i det Republikanske partiet. Delvis heiet fram av skandalepressen. Nå blir det sagt at virkeligheten har blitt verre enn den kyniske og kalde fiksjonen. En dramatisk utvikling.

I sesong 2 av serien lurer Frank Underwood en kritisk journalist ned i en t-banestasjon og dytter henne forran et tog. Hvordan skal dette gå?

Selv ligger jeg søvnløs og forestiller meg med gru hvordan mediedekningen hadde sett ut i et land der alle gravende journalister har blitt dyttet forran tog.

Her hjemme derimot, er heldigvis ikke politikken like dramatisk. En kronikk i Dagsavisen forklarte nylig norsk politikk med utgangspunkt i Skam. Samvittighetsfulle Noora er KRF, som er sammen med mektige Høyr- unnskyld, kjekkasen Wilhelm (Eva er SV, Sana er MDG og Jonas er Jonas)

Hva du har sett eller ikke sett kan også skape trøbbel i kjærlighetslivet. For litt siden leste jeg på yodel en melding fra en jente som fortvilt påstod at de første månedene i hennes nye parforhold utelukkende bestod av at gutten utbrøt i forskrekkelse «Hæ! Har du ikke sett den?» Hun hadde åpenbart gått glipp av mye og hastet inn i et forhold der de ikke delte samme referanser. En mørk sky på horisonten for de nyforelskede. Hun stod på terskelen til en lang kulturell dannelsesreise der smaken kanskje ville avgjøre forholdets skjebne.

Her kjenner jeg meg igjen. Selv føler jeg meg trygg i min egen sirkel av venner der jeg vet at vi snakker samme språk. Enten det handler om fotball eller film. Trår jeg utenfor sirkelen blir jeg brått utrygg. Plutselig befinner jeg meg i et rom der ikke alle har sett alt av Seinfeld (flere ganger). Jeg er i utakt med rommet. Sakte lukker veggene seg rundt meg. Blikket mitt flakker. Skjorta kveler meg.

Jeg tenker på yodel-paret. Har forholdet overlevd nå noen uker senere. Det kan jo vise seg at de overhodet ikke er kulturelt kompatible (eller for alt vi vet har han elendig smak). Eller kanskje gjorde de det riktige og ble forelsket først? Og at det ikke trenger å bety så mye. For min egen del håper jeg det. Jeg har hatt en tendens i datingsammenheng å lide under den mentale kortslutningen at bra film er lik bra date. Så avslutningsvis en liten advarsel: Om leseren har kjøpt vin, tent lys og sett seg ut den Inarritu-regisserte feelbad-filmen 21 Gram eller Holocaust-dramaet Sauls Sønn er mitt tips å omvurdere.

Spar dem til du er alene i sengen på en søndag.