Bud Spencer døde mandag 27. juni, 86 år gammel. For en hel generasjon filmtittere var han en superstjerne, som alltid kunne tilby underholdende filmer med ufarlig vold og uskyldige vitser. I videoutleietidens gullalder på åttitallet, var «Bud Spencer»-film et eget begrep.

Bud Spencer ble i 1929 født som Carlo Pedersoli i Napoli. Unge Carlo vokste opp til å bli en særs atletisk ung mann på nærmere to meter, og viste seg å være en habil svømmer. Etter å ha deltatt i OL i 1952 og 1956, samt rasket med seg et italiensk mesterskap som vannpolospiller i 1954, utdannet han seg til jurist.

Livet bak dokumentbunkene ble imidlertid for kjedelig for Carlo, som etter å ha lagt badehetta på hylla anla et prektig skjegg og mer enn en antydning til ølvom. Utover sekstitallet deltok han i en god del italienske b-filmer, men skikkelig fart ble det ikke før han tok navnet Bud Spencer: visstnok en hyllest til Spencer Tracy – og favorittølet Budweiser. Sammen med den nesten like legendariske Terence Hill (eg. Mario Girotti) spilte han hovedrollen i spagettiwestern-komedien «Dio perdona ... i no!», bedre kjent som «God forgives ... I don't» i 1967.

Hill og Spencer skulle spille i ikke mindre enn 20 filmer sammen; de meste kjente westernfilmene i Trinity-serien, mens Spencer på egen hånd stadig rullet ut filmer om politimannen «Flatfoot» Rizzo. Det som skulle kjennetegne Spencers filmer var at han stort sett fremstilte samme rollefigur, uansett hva slags tidsepoke eller setting handlingen utspilte seg i. Som oftest var han en eller annen antihelt, med tvilsomt forhold til egen hygiene og klesvask, i konstant dårlig humør (nydelig understreket i de engelske dubbingene, der Glauco Onorato ga Spencer en dyp, guttural stemme) og som alltid havnet i situasjoner som måtte løses ved hjelp av rå makt. Alle som har sett en Bud Spencer-film er kjent med hans spesialtriks: et kontant slag med neven som hammer på toppen av hodet til sine ubetenksomme opponenter, som oftest etterfulgt av et klokkerent trommeslag på lydsporet. Dette konseptet gjorde Spencer til en europeisk superstjerne, selv om interessen rundt filmene hans dalte noe utover åttitallet.

Bud/Carlo var imidlertid ikke rådvill, og etter å ha spilt pilot i «All the way, boys», tok han flylappen og startet flyselskapet Mistral Air som han senere solgte for å vie tiden sin til oppfinnelser og tekstilproduksjon. Blant patentene hans finner vi skatter som tannbørste med innebygd tannkrem og ei hagle med tre løp.

Mot slutten av sitt liv deltok Spencer litt i politikken, og tok noen roller fra tid til annen for å fordrive tiden. Hans skuespillerkarriere markerer en periode i italiensk og europeisk filmhistorie som nå definitivt er over.

Hvil i fred, Carlo.