Ikke kjenningsmelodien deres heller for den sags skyld. Det hele begynte med at jeg halvsov til nyheten om en ny Ghostbusters-film. ”Javel” tenker jeg også tenker jeg ikke mer på det. Når nerdehelvetet bryter løs på internett så er jeg fremdeles i ørska, hva er det som skjer?

Jeg er i den alderen, kanskje ennå en smule ung, men Ghostbusters som kom ut i 1984 var en del av min barndom også. Det tok endel år før jeg fikk sett den, det ble på tv etter mye mas. Mamma og pappa var skikkelig skeptisk, spøkelser er ikke noe for en unge, men jeg skulle se den uansett hva de sa.

Jeg hadde sett på annonsen at dette var en komedie, så jeg sørget for å le meg helt fillete slik at foreldrene mine skulle forstå at dette var bare gøy.

Spol frem til voksen alder og jeg så den igjen. Jeg syntes Bill Murrays karakter Peter Venkman var ufyselig, beklageligvis fordi jeg har møtt slike typer i det virkelige liv, denne evige sarkasmen som blir plagsom å høre på i lengden.

Jeg så filmen igjen i går, jeg synes fremdeles at Venkman er ufyselig, men jeg innså også en del andre ting. Det var ikke Murray, men Dan Aykroyd som fikk meg til å le mest da jeg så filmen som liten. Hans overivrige og uskyldstro Raymond Stantz var det hyggeligste gjensynet. Filmen har humor, men jeg ler ikke, trekker mer på smilebåndet.

Ghostbusters har faktisk en mer alvorlig tone enn det jeg forstod som liten. Sant som sies så var det også mye av humoren som gikk rett over hodet på meg den gangen. Jeg forstår hele vitsen rundt Rick Moranis’ Louis Tully nå, men en mann som er så besatt av sparing at han setter en treningsvideo på dobbel fort avspilling og holder fest for klienter for å skrive av på skatten får meg knapt nok til å heve øyenbrynene, Louis er egentlig en ganske trist karakter.

Kanskje alt ståheiet rundt den nye filmen har bedøvd latterrefleksene mine. Kjenningslåten er en fengende klassiker, protonpakkene med stråler som var farlig å krysse var noe man ønsket seg, hovedkvarteret var et drømmehjem for en liten tass og spøkelser, mange morsomme spøkelser. Føler jeg at barndommen er i ferd med å ødelegges på grunn av en ny , kanskje umorsom, reboot? Nei, men det har dessverre mer med å gjøre at en film fra barndommen ikke er helt det samme for en voksen og kanskje en litt for kritisk filmseer.