Denne uken skulle den folkekjære forfatteren Roald Dahl fylt 100 år. Jubileet markeres stort i hele den lesende verden og spesielt i hans to hjemland Wales og Norge med hyllester, relanseringer, biografier og en stor Spielberg-filmatisering av «SVK» som fortsatt kan ses på kino i skrivende stund.

Selv om bøkene ser ut til å være eviggrønne og fortsetter å underholde, sjokkere og besudle unge sinn lenge etter sin publikasjon, har Dahls verk oversatt til film vært en berg-og-dalbane å følge kvalitetsmessig. Fra den vellykkede «Heksene» som skremte vettet av undertegnede som barn – via klassikeren Matilda - til den herlige «The Fantastic Mr. Fox» regissert av selveste Wes Anderson.

De fleste har vært store publikumssuksesser, om enn ikke unisont hyllet av kritikerne. Blant de svakere kan man nevne den første «SVK» fra 1989 og «Danny, Champion of the World» også fra 1989.

Roald Dahl skal ha mislikt de fleste av filmatiseringene. Hans innvendinger var ofte veldig spesifikke, men virket i det hele å være skeptisk til alt som hadde med filmbransjen å gjøre. Flere ganger nektet han å gi slipp på rettighetene til manus. Ett eksempel er etterspillet etter den høyt elskede - og på nytt aktuelle (ved Gene Wilders bortgang) - «Willy Wonka and the Chocolate Factory». Da filmen kom ut kalte Dahl regissøren Mel Stuart «talentløs» og Gene Wilders ikoniske Willy Wonka «pretensiøs» og «utilstrekkelig gay».

Mye av hans forakt mot filmverden kan virke å ha stammet fra egne opplevelser som manusforfatter. Dahl skrev selv i en lang periode for film og tv med «You only live Twice» (eller «James Bond i Japan» som den het på Norsk) som den mest kjente av filmene. Ofte gjorde han dette på bestilling og av økonomiske årsaker. Han opplevde prosessen med studio som tungvint og så ofte sine manus bli forandret på i ettertid.

Når det gjaldt Bond ble han lovet full frihet fra studioet på manussiden med unntak av tre detaljer: Hovedpersonen måtte være gjenkjennelig som Bond. Handlingen måtte være satt i Japan og sist men ikke minst: Bond måtte forføre tre kvinner iløpet av filmen. En ubrytelig regel. Dahl skal ha brukt åtte uker på manuset og kalt det “the biggest load of bullshit I’ve ever put my hand to” til sin agent. I en liten anekdote fra innspillingen av «James Bond i Japan» forteller Dahl at han mislikte Sean Connery av flere grunner, blant annet fordi skuespilleren alltid stakk fra bar-regningen og etterlot den til de han drakk med, selv om han var den eneste på settet med millionlønn. Som vi vet fra hans bøker hater Dahl dårlige manerer (hos andre) og mange av hans karakterer straffes på de grusomste måter for dårlig folkeskikk.

En av grunnene til han fikk den lukrative manusjobben var at Dahl faktisk kjente «James Bond»-forfatter Ian Flemming fra sin tid i hæren. Under andre verdenskrig var begge en del av en Britisk spionring som infiltrerte overklassen i New York. Dahl var i utgangspunktet pilot, men ble rekruttert som spion. En av hans (ubekreftede) teorier, ifølge en ny biografi, var at kronprinsesse Märtha (kong Haralds mor) hadde en hemmelig affære med president Franklin D. Roosevelt. Hva den britiske etterretningstjenesten gjorde med denne informasjonen er ukjent. Ian Flemming døde to år før «You only live twice» ble lansert som film. Året etter kom en annen kjær Flemming-filmatisering «Chitty Chitty Bang Bang» ut. Også med Roald Dahl som manusforfatter.

Til tross for den store økonomiske gevinsten filmindustrien gav han snakket Dahl ofte bittert om bransjen. I 1983 uttalte han at den eneste gode grunnen til å skrive et filmmanus var for «penger eller for å forsvare sin egen eiendom». Da produksjonsselskapet ønsket å lage en oppfølger til 1971-versjonen av «Willy Wonka and the Chocolate Factory» satt forfatteren foten ned. «Ikke i min levetid» uttalte han. Nå på 100årsdagen feires forfatteren med en flott filmatisering av en av hans mest kjente bøker. Om de neste blir av samme kaliber kan kanskje hans skepsis motbevises til slutt.