«Ishavsblod»

«Viktig og rørende dokumentar om den siste selfangsten»

Det er mye svulstig tåkesnakk for tiden, der ord som «nordområdene», «arktisk identitet» og «det polare» brukes; ord som er kjekke å smykke seg med i møte med søringer og utlendinger.
VIKTIG FILM: «Ishavsblod er en film som bør sees, både av kulturelle, historiske og filmatiske årsaker», skriver vår anmelder.
            (Foto: Presse/Koko Films)

VIKTIG FILM: «Ishavsblod er en film som bør sees, både av kulturelle, historiske og filmatiske årsaker», skriver vår anmelder.Foto: Presse/Koko Films

Vi må likevel ikke glemme at Tromsø lenge var kjent som nettopp Ishavsbyen og «Porten til Ishavet». At byen var siste utpost for berømte polarekspedisjoner bidro selvsagt sterkt til dette, men det er først og fremst selfangsten som er grunnen til dette.

Tromsø var byen man foretok siste proviantering i, der man køpte ammunisjon og utstyr, før de erfarne ishavsskipperne dro ut med det barske mannskapet sitt, på ville og risikofylte eventyr i Vestisen.

Det er ikke mye i dagens sentrum som forteller noe om dette, men både «Våpen-Andresen» (Andresens Vaapenforretning) og Ølhallen er fortsatt virksomme foretak med masse historie i veggene fra hine, hårde dager. Det er det verdt å dvele ved nå og da.

«Ishavsblod» tar oss med på en tur med den siste båten, og det som etter alle solemerker er det aller siste toktet for denne attråverdige næringa, ei næring som har gitt salt på grøten og mettet tusenvis av sultne folk langs kysten i lange tider.

For hundre år siden var det over 200 norske selfangstskuter. Så sent som in 1950 var det 53 skuter som la fra kai, bare i Tromsø. Båten «Havsel», som filmen følger på et siste, to måneders tokt i Vestisen, var helt alene.

Bildene som strømmer over lerretet er dypt fascinerende, og veldig pent og smart klippet sammen. Vi får se skuta kastes rundt i bølgene i orkan styrke, vi opplever faren for å fryse fast inni isen, vi får se for et steinhardt og tøft yrke dette er (var?), og synet av profesjonell jakt på sjøpattedyr, med alt det blodige visuelle som kommer av jakt på dem på isende, kritthvitt underlag.

Jumperne (som de ble kalt), som løper mellom isflakene med salt sjøsørpe til knærne, for å kakke selene i knollen med begge sider av hakapikene. Sekvensene der de flår hundre- og tusenvis sel, og prekevering av skrotter og skinn, er så visst ikke noe for pyser.

Og apropos pyser. Den erfarne ishavsskipperen Bjørne Kvernmo er dokumentarens filmstjerne, og selveste antisen til å være pyse. En mann som kan være både gjenstridig, sta og hard, men som også viser både ydmykhet og respekt for mannskap og ugjestmild natur.

Blant annet er det rørende å se ham beordre mannskap ut på isen for å avlive sel isbjørn har skadd, mens han i neste scene roper begeistret fra tønna at han ser store konsentrasjoner av sel som skal skytes og flås.

Filmens høydepunkt for undertegnede er bildene av Bjørne som ser ut mot horisonten, rett etter han har bestemt at de skal tilbake til Norge, med den aller siste fangsten. Mens han tapper de grove fingrene sine i skipsruta, og ser ut mot horisonten.

Jeg elsker at regissør ikke avbryter ham med spørsmål, men heller bare lar hans tvetydige blikk tale. Sekvensen bærer i seg lettelse over bra fangst, at det gikk bra også denne gangen, men også en sentimentalitet og ettertenksomhet, at dette er faen meg aller siste gangen. Et sterkt klumpen-i-halsen-øyeblikk, dette.

Dokumentaren er en svært viktig og kunstnerisk vellykket film, som i tolvte time får foreviget et tokt med ei næring som har vært så viktig for så mange, både her og nedover langs kysten. Og når man tenker på at de dro på lignende tokt for over hundre år siden, er det lett å bli fjetret.

For de hadde ikke værmeldinger, moderne datautstyr eller telefon, men seilte likevel forventningsfulle opp i det ville farvannet, med en storkalkulert risiko for et liv mellom drivis, isbjørner og vinterstormer. Mange av båtene ble skrudd fast og ned i isen, og flere av dem mønstret da bare på nye skuter og lot det stå til. Vi må aldri glemme denne delen av vår kulturelle arv.

Skal jeg pirke, kunne jeg ønske at filmen i større grad tok tak i det politiske betente rundt selfangst, og da tenker jeg ikke på emosjonelle utbrudd fra Brigitte Bardot, men at med nedleggelsen av selfangst er det også et punktum for enorme mengder kunnskap det tar flere generasjoner å bygge opp igjen.

Hva myndigheten skal gjøre, hvis vi om noen år trenger bestandsregulerende tiltak, er ikke godt å si. At selfangsten også er utsatt for klimaendringer og issmelting kunne også verdt verd å problematisere i en slik anledning.

Før var det sveivene og skinnene som var den viktigste økonomien i selfangst. I dag er det kjøttet og det Omega3-tette spekket, som brukes til utvinning av helsebringende olje.

Og hva skjer med skutene? Under et arrangement i regi av Arktisk forening i forrige uke, fortalte den samme Bjørne at «Havsel» skal brukes i oljevernberedskap. Dét må være tidenes ironi.

«Ishavsblod» er en film som bør sees, både av kulturelle, historiske og filmatiske årsaker. Også vil det føles litt mer berettiget å bruke ord som «nordområdene», «arktisk identitet» og «det polare» etterpå.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.