"Her er det bare å sette opp skolevisninger over landet"

Solveig Melkeraanen følger sin egen niese, Ylva, som er født og bor i Oslo, på sin vinterferietur til besteforeldrene på Myre i Øksnes, Vesterålen. Der skal Ylva skjære torsketunger for første gang, assistert av kompis Tobias.

Relasjonen mellom disse to er da også selve bærebjelken i filmen, og det er langt fra bare skjæring av tunger. Tobias er en helt bedårende og kul liten blåsar fra Myre, og er den som leverer de beste linjene i filmen, som da han helt i begynnelsen løfter kniven mot kameraet og full av troverdighet småroper «Fesk lukte ikkje møkk, det lukte pænga». Vil anta det var flere som smeltet da. Dere var i så fall ikke alene.

Tobias og Ylva har også samme familieforhold, med hver sine foreldre splittet opp, og der de bor vekselvis hos dem begge.

Et av filmens høydepunkter er da de to sitter og spiser kjærlighet på pinne (som vi kaller klubbe her i nord) og diskuterer forholdet til sine foreldre. De peprer ut eksistensielle punchlines, noen alvorlige og treffende, andre morsomme og sjarmerende. Og det virker helt fritt og naturlig, og som om de helt glemmer av at de har et kamera og en mikrofon i rommet.

Flere av scenene på fiskebruket, når de skjærer tunger, er også ubetalelige, der man ser hvor verdifullt dette arbeidet må være for de heldige ungene som får lov å lære seg mestring, samarbeid, verdien av arbeid og tilknytning til fiskeriene fra de er knøttsmå.

Det er dessverre litt for mange av scenene som prøver å gi inntrykk av å være spontane og ekte, men som virker veldig manusbaserte, oppstilte og regisserte. Ikke minst virker det helt unødvendig, all den tid Ylva og Tobias er så bra når de er naturlige og fristilte fra manus. Den snåle innblandingen med Madcon-Tshawe, i begge ender av handlingen, er også ganske forstyrrende. Samme det på alle måter snodige musikalinnslaget.

«Tungeskjærerne» er uansett en veldig fin film om vennskapet mellom to sjarmerende unger, og viser samtidig den uvurderlige betydningen tungeskjæring har og har hatt, godt understreket av masse gamle stillfoto fra gamle dager. Den passer godt for aldre, men har nok en ekstra appell til barn og ungdom.

Her er det bare å sette opp skolevisninger over hele landet, forklare at det ikke er en skrekkfilm fra Italia (tittelen er jo drøy, for uinnvidde), og la flere lære seg om den fornybare ressursen som fortsatt er kjempeviktig både for sysselsetting, samhold, matproduksjon, næring og samfunnsbygging.