– Dokumentarfilmen «Dødsårsak: ukjent» er snart klar for norske kinoer. Fortell litt om filmen, som jeg skjønner er svært personlig.– Den handler om søstera mi Renate som døde i 2005. Da fikk vi beskjed om at dødsårsak var ukjent. Hun var en pasient innenfor psykiatri og i ettertid har jeg undersøkt og gått i dybden av hvilke medisiner hun ble behandlet med. Det viser seg at flere over hele verden har fått «dødsårsak: ukjent» etter å ha fått samme typer medisiner. Jeg filmet de første klippene i 2005 like etter søsteren min døde.

– Et utrolig spennende og sårt tema du tar for deg her. Ikke minst et langt prosjekt. Føler du deg ferdig nå?– Jeg har klippet i omtrent to år nå. De siste åtte månedene har jeg sittet sammen med Raquel Andersen Gomez på Filmverftet i Tromsø. Vi har virkelig fått filmen til å sitte og det var en enorm lettelse da vi endelig låste klippen. Nå gjenstår det en del etterarbeid, men interessen er stor.

– Blir det internasjonal lansering?– Det blir i alle fall internasjonal premiere under filmfestivalen CPH: dox i København. Så blir det kinolansering i Norge 24. mars. Jeg merker stor oppmerksomhet ettersom det er litt i tiden å lage kritiske filmer om politikk.

– Hva vil du formidle med denne filmen?– Jeg håper at jeg når ut til så mange som mulig med denne filmen, slik at jeg kan oppnå den forandringen jeg ønsker. Vi trenger nemlig en radikal endring av psykiatrien, som nå er basert på den gamle skolen og tankegangen. UNN er nå de første i landet som har åpnet en avdeling med medisinfri behandling, men det er mange som henger etter og reagerer på dette. Vi må få slutt på dødsfallene som påvirkes av antipsykotiske legemidler. Legemiddelindustrien påvirker vårt samfunn.

– Vi får satse på at mange får anledning til å se filmen og at det blir en like stor suksess som «Ishavsblod» og «Tungeskjærerne». Vi har mange spennende filmskapere her nord. Hva kan du si om miljøet?– Det har vokst seg veldig sterkt de siste årene. Det er et veldig høyt internasjonalt nivå med de produsentene vi holder på med. Folk har mye energi og ikke minst ambisjoner. Det at Nordnorsk Filmsenter flyttet fra Honningsvåg til Tromsø tror jeg også har mye å si. I tillegg har vi Tor Vadseth som er en pådriver for nordnorske filmer internasjonalt. Der har vi noen som kan fronte filmene internasjonalt.