I 2005 mistet Anniken Hoel sin 35 år gamle storesøster Renate. Like etter sjokkbeskjeden begynte Anniken å filme fra rommet til sin kjære søster. 12 år senere ser vi resultatet av en søken i å finne ut hva det var som drepte Renate.
Renate var schizofren, gikk på sterke antidepressiver og ofte tvangsinnlagt i Tromsø. Når en vernepleier fant henne på gulvet hadde hun ligget der i to døgn. Dødsårsaken var ukjent, og det er dette som var Annikens utgangspunkt da hun selv reiste ut i verden for å finne ut hvor farlige antidepressiver faktisk er for folk og hvor mye verdt et liv faktisk er for legemiddelindustrien.
Søken, som starter i Tromsø og Norge, leder Anniken ut til USA hvor hun konfronterer og oppsøker ledere for legemiddelselskaper, journalister og rådgivere til mennene bak de store selskapene Pfizer, AstraZeneca og Eli Lilly.
En modig og viktig oppgave som forteller at kunnskapen hos dem som avgjør om dette er trygge legemidler ikke alltid er til stedet, eller om de rett og slett er betalt for å se en annen vei.
Anniken avdekker sjokkerende mange dødsrapporter og er samtidig i kontakt med familier som har lignende historier, som hennes egen i Tromsø.
Oppbyggingen og balansen filmskaperen opprettholder er avgjørende for thriller-effekten man opplever i kinosetet, i det man blir foret med tunge fakta om legemidler man knapt har hørt om. Her bruker hun alt fra skjult kamera, arkivopptak og drømmende tilbakeblikk og sin egen sterke fortellerstemme, som beskriver hvordan hun selv opplevde søsteren sin fra da hun var i livet. Ekstra sterkt er det at Renates faktiske datter stepper inn her og der for å billedlegge dokumentaren, som er tungt illustrert med rapporter, illustrasjoner og pilleesker.
Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at presentasjonen av bivirkningene og alle rapportene kunne vært gjort på en litt mer kreativ måte. Jeg sier absolutt ikke at man må pøse på med klassisk Michael Moore-stil med tegneseriefigurer og masse humor, men Anniken Hoels film føles kanskje unødig tung og mørk, som naturligvis farges av at hun er nærmeste pårørende til hennes avdøde søster.
Anniken står som en sterk kvinne fra nord som tar på seg det spørsmålet mange tusen har stilt før henne. Blant mektige menn, som ikke ønsker at denne filmen skal se dagens lys, blir hun indirekte truet til å forlate USA og trekke filmen. Likevel står «vår» kvinne på og får delvis svar på det store spørsmålet om hvor mye et menneskeliv er verdt i kampen om milliardene produsenter håver inn med sine legemidler.
«Dødsårsak: Ukjent» kan anbefales på det aller varmeste, spesielt siden vi introduseres til en av de aller beste stemmene innenfor norsk dokumentarisme på flere år.