«Fast & Furious»-serien har spunnet og gått siden den første filmen i 2001. Da lå fokuset på gatebilløp og gjengkamper.
Jeg har på langt nær fått med meg alle filmene, men det som møter publikum i filmseriens foreløpig siste utgave er en blanding mellom «Mission Impossible», «Expendables» og «Top Gear». Misforstå meg rett – dette er ikke et kompliment.
Vi møter Dom (Vin Diesel) og kona Letty (Michelle Rodriguez) på Cuba i det mesterhackeren Cipher (Charlize Theron) på mystisk vis får Dom over på sin side. Bilentusiastgjengen hans, som for øvrig jobber for den amerikanske regjeringen, oppdager dette når de prøver å få fatt i en EMP-maskin, som kan slå ut all elektronikk i en hel by. Dom stikker derimot av med denne på egen hånd og lever den til ettersøkte Cipher.
Mr. Nobody (Kurt Russell) samler resten av gjengen for å få fatt i Dom, Cipher og hennes assistent Rhodes (Kristoffer Hivju), som har skumle planer for verdensfreden.
LES OGSÅ: Slik blir kinopåsken
Historien er verken original eller spesielt overraskende. Likevel er det akkurat action man søker når man velger å ta turen på kino for å se en «Fast & Furious»-film, og fansen blir nok ikke skuffet.
Derimot er filmen proppfull av logiske brister, som kommer på løpende bånd og irriterer vettet av meg. Ikke bare mangelen på sår når man hiver seg ut av en bil i 200 kilometer i timen, men også hvor vidt en bil kan kjøre videre etter å ha blitt truffet av en missil. Det hadde fungert ypperlig om filmen ikke hadde tatt seg selv så høytidelig som den gjør. Filmens soleklare lyspunkt er Deckhard (Jason Statham), som åpenbart har skjønt dette og leverer filmens eneste humoristiske situasjoner. Alle de andre rollefigurene streber nemlig etter akkurat dette, men feiler så innmari at det blir direkte flaut å se på. Ta for eksempel Hobbs (Dwayne «The Rock» Johnson), som helt umotivert dukker opp i flere dialoger for å levere en «one liner» som ikke har rot noen steder.
LES OGSÅ: Våre beste serietips til påsken
Filmens budsjett må ha overskredet det aller meste av blockbustere vi har sett de siste årene med en imponerende kjendisfaktor blant skuespillerne og antall luksusbiler som blir knust på veien. Kult å se på, men balansen mellom historie og actionscener henger ikke på greip og etter to timer og ett kvarter er man lei av kjøretøy som smadres av missiler og utforkjøringer.
Hovedproblemet med «Fast & Furious 8» er derimot ikke antall actionscener eller en haltende historie, men selve grunnkonseptet med gatebilmiljø, som skaperne har gått helt bort fra. Lidenskapen for biler og gjengoppgjør er totalt fraværende, hvor man heller dyrker måten hvordan en bil kan ødelegges på.