Anmeldelse

Kan bli stående som den aller beste norske filmen i 2017

«Fluefangeren» er bokstavelig talt en farlig god film om et diktaturs oppstandelse og fall i en barneskoleklasse.

Trailer til Fluefangeren

Det er mulig at vi allerede har fått servert den beste norske spillefilmen i 2017. «Fluefangeren» er aldeles nydelig, skremmende og perfekt på samme tid.

Men det er absolutt ingenting som tilsier at den er norsk.

Handlingen er satt til Makedonia med makedonske skuespillere. Filmen har et svært lavt budsjett, grunnet at NFI mente at produksjonen ikke var «norsk» nok, og dermed ingen økonomisk støtte. Likevel har den norske regissøren Izer Aliu fått med seg det norske produksjonsselskapet Storyline, som sørget for at det likevel ble film.

«Fluefangeren» tar for seg de rivaliserende guttene i en barneskoleklasse, som slåss, slenger dritt om hverandre og spytter hverandre i fjeset. Læreren, som nettopp har mistet jobben grunnet politiske årsaker, er derimot fast bestemt på at han skal få guttene til å jobbe sammen og glemme deres politiske og etniske bakgrunn.

Gjennom øvelser etter skoletid, innestengt i et klasserom uten vann og mat, presser han guttene til sitt ytterste for at de skal se forbi fordommene.

Det kan virke uskyldig, det kan til og med virke som om det hele handler om uskyldig mobbing, men dette er et sterkt politisk drama, som fanger veksten og fallet av et diktatur i et klasserom.

KLASSEROM: «Fluefangeren» grenser til en politisk thriller når elever blir sperret inne i et klasserom etter skoletid for å se forbi egne konflikter og politisk bakgrunn. 	Foto: Europafilm
            (Foto: Europafilm)

KLASSEROM: «Fluefangeren» grenser til en politisk thriller når elever blir sperret inne i et klasserom etter skoletid for å se forbi egne konflikter og politisk bakgrunn. Foto: EuropafilmFoto: Europafilm

Filmen har allerede blitt vist for tromsøpublikummet i januar under Tromsø internasjonale filmfestival, men er nå klar for allmennvisninger rundt om i landet. Selv om filmen til tider kan virke tung, noe som for øvrig speiler den anstrengte stemningen i klasserommet, balanserer den godt mellom morsomme situasjoner og ramme alvor blant elevene.

«Fluefangeren» bør absolutt bli grunnskolepensum med tanke på filmens politiske tema, riktignok med god innføring i diktatur og politikk i for- og etterkant av filmen, som kan minne litt om «The Wave» fra 1981, som i alle fall var pensum for undertegnede på 90-tallet. Filmen bruker ikke like direkte paralleller mot fascismen, men fokuserer heller på hvordan samarbeid og lederskap kan forandre og true en gruppe.

DRAMA: Det går hardt for seg mellom debattene i klasserommet.

DRAMA: Det går hardt for seg mellom debattene i klasserommet.

 

Izer Aliu har tidligere uttalt at norsk film unngår klare politiske problemstillinger i filmproduksjonene. Det har han definitivt rett i, for dette er noe helt annet enn vi er vant med fra norske filmregissører. Med «Fluefangeren» har Aliu allerede høstet priser og skryt over hele verden, som for eksempel under Toronto International Film Festival hvor filmen hadde verdenspremière. Nå er det på tide at vi får opp øynene for den prisvinnende regissøren og ikke minst den fantastisk gode og viktige filmen «Fluefangeren».


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.