«Jesus kunne gå på vannet, se jeg kan ligge på sprit», sier Preple Houmb i DumDum Boys. Det er også utgangspunktet for «The Shack» når Macks (Sam Worthington) alkoholiserte far slår både ham og moren i hans barndom. Det ender med at Mack tar livet av faren for hans synder.
Mange år senere har Mack selv en vakker, amerikansk familie med kone og tre barn. Men under en familieutflukt blir hans yngste datter Missy kidnappet og drept i en hytte langt ute i skogen. Mack går inn i en så dyp sorg som driver ham lenger og lenger fra sin egen familie, som igjen prøver å bearbeide sin sorg.
Når et mystisk brev ankommer familien, bestemmer Mack seg for å dra ut til den øde hytta for å ta et oppgjør med morderen. Det blir en helt annen tur enn han først hadde tenkt seg.
Filmen er basert på den bestselgende boken av William P. Young i 2007, og (uten at jeg har lest boken) kan jeg forstå at drømmende virkemidler fungerer mye bedre i litteraturform enn lerret.
Det som starter som en tung sorgfilm, og kanskje en god krim, utvikler seg til Macks møte med Gud (Octavia Spencer), Jesus (Avraham Aviv Alush) og den hellige ånd (Sumire Matsubara), hvor de skal hjelpe Mack med sorgen.
Dessverre er det ekstremt mye som er feil med «The Shack», som riktignok har et enormt potensial. Filmen drukner egenhendig i spesialeffekter, som er altfor lett å gjennomskue. Sam Worthington gjør en god rolle som den sorgtunge Mack, men manuset gir oss ikke nok tid til å dvele ved hans virkelige gode scener. I stedet klipper man kjapt til lekne scener hvor latter og glede er med på å drepe rollefiguren hans. Noe som er utrolig frustrerende for publikum, som sliter med å komme under huden på Mack.
«The Shack» virker litt vel mye med tanke på dens religiøse tema, som overhodet ikke blir tatt på alvor gjennom Macks «magiske» reise gjennom sorgprosessen hans. Her skulle jeg ønske at man kanskje så litt mer til den utrolig tunge og Oscar-belønnede filmen «Manchester by the Sea» og vår egen norske «De Usynlige». Sistnevnte med samme religiøse tema, men heller gjennom metaforer og velregissert av Erik Poppe.
Lik mange middelmådige amerikanske filmer ender «The Shack» opp som overforklart, klisjéfylt og med altfor mange spesialeffekter. Kjempesynd! For dette kunne virkelig vært en god film, hadde man bare stolt på gode skuespillerprestasjoner og en utrolig god grunnhistorie.
