Historien om kong Arthur og sverdet i stenen er kanskje den mest myteomspunnende historien om monarker i Europa. I likhet med Disney-utgaven fra 1963 og Monty Python-verjosnen fra 1975, følger heller ikke 2017-filmatiseringen av legenden fysikkens lover eller historieboka på biblioteket.

Vesle Arthur (Charlie Hunnam) blir frarøvet sine foreldre av en skummel demonskikkelse og blir, i likhet med Moses, sendt nedover elva i en liten båt. Han blir plukket opp og vokser opp på et bordell i Londonium. Mens han vokser seg sterk og kjemper med bander i storbyen, avdekker den onde kongen Vortigern (Jude Law) den tidligere kongens sverd, isvøpt i en sten, som ingen klarer å rikke.

Legenden sier at den som klarer å trekke ut sverdet er den rettsmessige kongen av England.

Arthur klarer selvsagt dette, og litt motvillig tar han på seg oppgaven å utfordre Vortigern. Men sverdet, som har magiske krefter, kjemper imot Arthur som blir dratt inn i en verden full av magi og skrekkelige skikkelser.

Regissør Guy Ritchie smeller i kjent stil til med sin egen markante britiske humor og effektive klippestil. Dessverre drukner Ritchie-stilen i et hav av CGI-effekter og et persongalleri vi ikke bryr oss en døyt om. Noe som er utrolig synd. For filmens første halvtime er veldig god, hvor vi blant annet ser Guy Ritchie på sitt sterkeste med humor, smart klipping og et interessant utgangspunkt for en god historie.

Visuelt har jeg ingenting å trekke på «King Arthur», men det er litt som å besøke «Paradise Hotel». Alt ser veldig flott ut, men med en gang noen åpner munnen, er det ikke mye interessant å hente.

SVERDKAMP: Charlie Hunnam spiller selveste King Arthur i Guy Ritchies blockbuster med samme navn.

Jude Law, som spiller den onde Vortigen, har blitt omtalt av produksjonsselskapet som den ondeste skikkelsen på lerretet siden King Joffrey i «Game of Thrones». Dette er bare tull og tøys ettersom volden i filmen er tonet kraftig ned for å sikre 12 års aldersgrense. Jude Law gjør ingen dårlig tolkning av en maktsyk konge, men går aldeles ikke inn i historiebøkene som noe av det ondeste vi har sett på film. Han virker etter hvert patetisk og blir en blek kontrast til Arthur.

Det virker litt som om Ritchie har forsøkt å kombinere «Ringenes Herre»-universets pompøse univers, med halve «Game of Thrones»-castingen i en historie som kan minne om «Thor». Selv en anerkjent regissør som Ritchie kommer ikke godt ut av dette, selv om actionsekvensene og et godt soundtrack sitter godt.

Skuffer: Jude Law er skuffende lite ond i «King Arthur» Foto: Daniel Smith

Heldigvis gir slutten av filmen oss frempek om hva som vil komme etter hvert. Her vil jeg helst glemme et passe mislykket forsøk av en film og heller se fram til en oppfølger som absolutt har potensial med et veletablert univers hvor vi så vidt har blitt kjent med persongalleriet.