Vi snakker ofte om Hollywoods gullalder, stumfilmens glansdager og andre perioder på det store lerretet. Nå lever vi midt i TV-seriens storhetstid, som fort kan ta livet av kinosalene. Serier som «Fargo», «Lost», «Game of Thrones» og «Sopranos» har satt uslettelige spor i TV-historien, og samler millioner av seere verden over. Til helgen er det klart for oppfølgeren av det som markerte selve starten på storhetstiden.

Mystikken, humoren, cliffhangerne, musikken, historien og ikke minst den skrekkingytende Bob, som skremte vannet av tusenvis av nordmenn som fulgte «Twin Peaks» på starten av 90-tallet. Serien forandret inntrykket vi hadde på klassisk europeisk krim, som vi i dag ser i reprise på formiddags-TV, og banet vei for serier på TV med sin kløktige oppbygging av spenning og underholdning.

Det som derimot er vanskelig å se i 2017 er at Agent Dale Cooper og resten av rollefigurene er parodier på 80-tallssåpeopera. Blant mystikken i bygda Twin Peaks finner vi rollefigurer som er så satt ut av virkeligheten at det er hylende morsomt.

Her snakker vi om en kvinne som snakker med en trestamme, en politi som er litt for overfølsom og gråter hver gang noe vondt skjer, en sjefsdatter som elsker å se alt kollapse, og ikke minst hovedpersonen Dale Cooper, som tror alt i verden kan ordne seg med en kopp svart kaffe.

Utroskapene står i kø, det er bare vakre ungdommer til stede, intrigene utvikler seg og spørsmålet om hvem som egentlig drepte Laura Palmer blir tidvis en parentes i persongalleriet som utfolder seg i den vesle bygda. Uforglemmelig, latterlig morsomt, absurd, skummelt og utrolig spennende.

I det siste har vi sett mange lignende serier, som både spiller på mystikk og parodiske karakterer. Både «Leftovers» og «Fargo». Sistnevnte er basert på miljøet Cohen-brødrene etablerte i sin Oscar-vinnende krim fra 1996.

Her lekes det med humoristiske karakterer, blodseriøs krim og en del mystikk, som baserer seg på forskjellige politirapporter fra blant annet 70-tallet, hvor politiet har beskrevet mystiske lys på himmelen og «skurker» som på mystisk vis har forduftet. Alt har en rot i virkeligheten, men med en herlig ironi og et parodisk tilsnitt til rollefigurene.

22. mai venter millioner av fans på fortsettelsen av «Twin Peaks» fra 1991, som mildt sagt sluttet på en makaber og absurd måte. Kan sesong 3 leve opp til bare halvparten av det vi fikk servert i sesong 1 og 2 er dette nok et godt bidrag til TV-seriens storhetstid. David Lynch meldte tidligere i år at han allerede har laget sin siste film i «Inland Empire» (2006), noe som kan være et signal på at det for alvor er TV-serier som gjelder. Og dette er ikke noe nytt.

Man skal ikke langt tilbake i tid før man snakket om kjente skuespillere som enten jobbet innenfor TV-serier eller film. De siste årene har vi sett store filmskuespillere som spiller hovedroller i store serier, som for eksempel Kevin Spacey i «House of Cards», Glen Close i «The Shield», Harry Dean Stanton i «Big Love» eller Keifer Southerland i «24». For ikke å glemme at også store filmregissører har trukket til serie-bransjen. Det beste eksempelet er kanskje Martin Scorsese i «Vinyl».

Filmbransjen har for lengst erkjent at TV-seriene tar mer og mer over. Med utallige oppfølgere og remakes bekrefter de at publikum søker tilbake til kjente karakterer og etablerte filmuniverser på lerretet. Se for eksempel på Marvel-universet eller hyperaktuelle «Alien» og «Pirates of the Caribbean». Begge veletablerte universer som slår tilbake som blockbustere gang på gang.

Helt siden TV-en kom har eksperter spådd filmens død. Da VHS-en kom, ble argumentene sterkere, men kinoen og spillefilmen har holdt ut det aller meste. Vil bølgen av kvalitetsserier vi nå opplever på streamingtjenester for alvor ta livet av spillefilmen?

Neppe. Jeg håper og tror at det klassiske og eldste audiovisuelle formatet overlever denne gangen også.