Med utgangspunkt i en borgerkrig har regissør Nicole can Kilsdonk laget en av de mest interessante barnefilmene jeg har sett på mange år.
Gjennom kvalitetsfilmtilbudet vi får se gjennom barnefilmfestivalen Verdens beste, kan man som oftest se at barnefilmer ofte har viktige budskap rettet mot voksne. Ofte gjennom foreldreroller og ansvar for barna. Derimot ser man ikke ofte en film som vier oppmerksomhet til enormt store samfunnsproblemer som borgerkrig, patriotisme, krigsprofitører og kynismen som hersker i en splittet befolkning. I tillegg er dette portrettert gjennom et barns øyne i filmen «The Day my Father Became a Bush».
Ti år gamle Toda (Celeste Holsheimer) har vokst opp sammen med sin far, som eier et bakeri. De lager de beste kakene og bakervarene i landsbyen de bor i. Men en dag bryter det ut borgerkrig i landet, og faren må melde seg til tjeneste. Toda blir sendt ut av landet for å finne moren sin, som befinner seg et sted hvor det ikke er krig. Men det skal vise seg at veien ut av landet ikke er så såre enkel som først forespeilet.
I denne «roadmovien» møter vi kyniske krigsprofitører, som overhodet ikke har noen sympati med en ti år gammel jente, og tilbaketrukne generaler, som åpenbart har en mental skade fra tidligere krigføring.
Vi stifter også bekjentskap med en kommandant fra opposisjonen, som absolutt ikke er så grusom som man først antar.
Det spesielle med denne filmen er at handlingen kunne vært satt til hvor som helst i verden. Vi aner at inspirasjonen kan ha kommet fra for eksempel et afrikansk land hvor borgerkriger herjer rett som det er. Med kløkt klarer filmskaperne i «The Day my Father Became a Bush» å problematisere og aktualisere de fleste aspektene ved en borgerkrig, uten at man bruker brutale virkemidler krigsfilmer ofte gjør. Dette er en barnefilm, som sterkt portretterer hvordan et samfunn går i oppløsning og man bare må tenke på seg selv, uten å bruke skjønn eller sympati. Ekstra vanskelig er det om man er 10 år og ikke helt skjønner hva som foregår.
Blant filmens mange gode rollefigurer må jeg trekke fram hovedrolleinnehaver Celeste Holsheimer, som spiller så bra at man får frysninger av enkelte scener. Med sin naturlige utstråling leser man alle følelsene Holsheimer uttrykker i de hjelpeløse situasjonene hun blir utsatt for.
«The Day my Father Became a Bush» er visuelt vakker og gir et uskyldig, men viktig bilde på hvordan borgerkrig påvirker desperate mennesker i nød.
Sylsterk femmer!