Filmentusiaster i Norge har lenge pratet om hvordan «Wonder Woman» har vært en enorm suksess i USA. Nå er jeg bombesikker på at vidunderkvinnen også vil sjarmere det norske publikummet.
DC Comics, som ikke har hatt en virkelig god film siden «Watchmen» i 2009, har alltid stått i skyggen av kassasuksessene til sin arge superheltprodusent Marvel. Nå kan produsentene, som har kastet milliarder inn i filmbransjen, puste lettet ut etter lanseringen av «Wonder Woman».
Diana (Gal Gadot) er vokst opp sammen med krigerkvinner, som er etterkommere av guden Zevz. På en skjult øy trener de hver dag, i frykt for at krigsguden Ares skal returnere og utslette dem. Kvinnene på øya merker fort at det er noe mer med Diana enn man først kanskje trodde, etter en episode under trening, hvor Diana virkelig får vist sine krefter.
En dag styrter den britiske spionen Steve Trevor (Chris Pine) like utenfor øyen, etter å ha flyktet fra tyske soldater. Vi befinner oss under første verdenskrig, hvor tyskerne har utviklet giftig gass, som truer med å utslette millioner av mennesker.
Diana, som ikke vet noe om verdenen utenfor øya, blir med Steve til krigsherjede Europa for å jakte ned Ares. Steve har litt problemer med å tro på guder, men med samme mål om å skape fred i verden, utgjør de et godt team ved frontlinjen.
«Wonder Woman» har en utrolig god oppbygging i det vi følger Diana som et lite barn, til kriger i Europa, hvor kulturkrasj bare er forbokstaven for hva hun får oppleve i den moderne verden. Humoren sitter godt, og Chris Pine utgjør en god kontrast til Gal Gadots primitive bakgrunn. Persongalleriet er rikt. Spesielt vil jeg trekke fram duoens medhjelpere i Sameer (Said Taghmaoui), Chief (Eugene Brave Rock) og ikke minst Charlie (Ewen Bremner), kjent fra «Trainspotting».
Første verdenskrig-miljøet passer filmen og karakterene utmerket, og man får en slags «Captain America»-følelse over det hele, hvor handlingen da utspant seg under andre verdenskrig.
Likevel blir det avslutningsvis litt for mye av det gode. Historien byr på mange overraskelser, men utfallet er ofte litt forutsigbart. I tillegg blir det vel mye effekter, som man for øvrig er vant med i dagens superheltfilmer, men dette står kanskje ikke helt i stil med resten av filmen.
«Wonder Woman» er uten tvil en av de aller beste superheltfilmene jeg har sett de siste årene. Selv om du ikke er fan av sjangeren, er dette to og en halv time som raser unna i kinosetet. Knallgod underholdning, og for all del; endelig får vi se en kvinne i hovedrollen som overgår de fleste mannlige superhelter.
Mer av dette!