Den fjonge og pyntede overklassedama Beatrice (Valeria Bruni Tedeschi) og den nokså slitne og tatoverte sexklubbarbeideren Donatella (Micaela Ramazzotti) har tilsynelatende svært lite til felles – bortsett fra at de begge er innlagt på et mentalt behandlingshjem på den toskanske landsbygda.
Men når de to får sjansen til å rømme, viser det seg at deres forskjellige verdener ligner langt mer på hverandre enn først antatt.
Galskap kan være så mangt, og ofte handler det om øyet som ser hva som kan regnes som sinnssykdom.
Beatrice er alfa-hunn på det vesle nonnedrevne behandlingshjemmet for psykisk syke kvinner. Hun har kontroll på alt og alle, og er stadig i konflikt med personalet på grunn av snusetrang og nysgjerrighet.
Den tydelig skadeskutte Donatella legges inn på samme behandlingshjem – og Beatrice brer sine – i egne øyne – omsorgsfulle vinger rundt henne.
– Beatrice «teppebomber» henne med kjærlighet, sier en av de ansatte.
De to damene har begge «issues» på utsiden av murene, og da det helt plutselig åpenbarer seg en mulighet til å rømme, griper de sjansen. De ser en mulighet til å rette opp ting som har gått skeis, og gir seg ut på en roadtrip med hver sin kvikk-fiks som mål: Donatella vil se sin sønn som hun har mistet omsorgen for, Beatrice vil på nytt komme inn i jetsett-kretsene rundt sin tidligere advokatektemann (som ifølge henne er god venn av tidligere statsoverhode Silvio Berlusconi …)
Hvordan det går? Selvfølgelig er den harde og realistiske virkeligheten helt annerledes enn det de to rømlingene har sett for seg.
Samtidig nærmer de to damene seg både hverandre og sine mer «friske» jeg, de skaper mer balanse i sine «regnskap» til venner, familie og omgivelser utenfor asylets vegger – og de begynner å bygge hvert sitt fundament for å en tilværelse som ikke omfatter valium, litium og elektrosjokk.
Både Valeria Bruni Tedeschi og Micaela Ramazzotti er formidable i sine roller som Beatrice og Donatella. Med bravur klarer de å portrettere to noe vindskjeve kvinner som skjebnen ikke har vært snill mot. De klarer å gi kraft og realisme til både styrker og svakheter, gleder og skuffelser – og du som tilskuer ønsker at det skal gå bra for dem – men at det skal skje på en måte som ikke knekker dem.
Regissør Paolo Virzi (som forresten er gift med Micaela Ramazzotti) har klart å lage en vakker og varm historie om de to rømlingene, en historie som både er gapskrattende morsom og trist.
Filmen holder et høyt tempo, men gir seg samtidig tid til å dvele ved små øyeblikk og hendelser som er med på å bygge opp vår forståelse for hva som driver Beatrice og Donatella.
En fin sommerfilm som vil få deg til å smile bredt, men samtidig gi deg en tåre i øyekroken.