I en tid hvor dagene våre flyr forbi mens vi har nesene gravd ned i en digital duppedings, gjør Ole Giæver oss oppmerksom på de hverdagslige tingene som har en større verdi enn det vi først tenker over.
I likhet med hans tidligere filmer er ikke «Fra balkongen» for alle. Likevel er det en film de fleste, kanskje primært voksne og foreldre bør få med seg.
Vi følger Ole Giæver gjennom 12 måneder fra hans leilighet i Brochmanns gate 12A i Oslo, hvor han innledningsvis google mapper seg inn på adressen sin, for så å kikke opp fra balkongen sin for å se om noen følger med ovenfra. Giæver benytter mange slike «comic releafs» for å gjøre hans tanker til stor underholdning i denne oppfinnsomme og tankevekkende filmen om hverdagen.
Og tromsøværingen fortsetter der han slapp i «Mot naturen». Han leverer av seg selv såpass privat at det nesten blir ubehagelig, men denne gang likevel så gjennomtenkt at vi kjenner oss igjen, enten i oss selv eller noen vi står nær. Hans monolog er smart og interessant, slik at vi henger godt med og rekker ikke å kjede oss gjennom halvannen time med selvransakelse.
Det er med stort fokus på Giævers yngste barn Ellinor at filmen viser god progresjon, og fotograf Øystein Mamen, viser at han har brukt mye tid sammen med familien for å få med seg de viktige situasjonene i familielivet til Giæver.
– Jeg bor i verdens rikeste land. Det er få reelle bekymringer. Men det er også lang mellom de store følelsene, sier Giæver i filmen. Og det er akkurat det han klarer å fokusere på. Med smarte klipp fra hans egen barndom, større katastrofer i verden og hans liv den dag i dag, viser Giæver at ting kan virke enormt stort i hjemmet hver eneste dag, selv om man ikke tar for gitt det som enn måtte skje der ute i den store verdenen, som er mange million år gammel.
Mitt eneste ankepunkt er balansen mellom Giævers hverdag og de mer absurde og iscenesatte drømmesekvensene. De er morsomme og fungerer som en velfortjent pause inn i Giævers innholdsrike hverdag, men de blir for sporadiske og kanskje litt for absurd.
Likevel skal han ha skryt for forsøket, for dette er fortellerkunst på øverste hylle.
Det er jammen meg tøft at tromsøværingen våger å lansere filmen sin samtidig som de største «blockbusterne» smeller til fra Hollywood, hvor alle andre norske produksjoner skjelver i buksa og skygger banen til filmmarkedet roer seg til høsten. Og det er nettopp hva «Fra balkongen» er. En tøff og ærlig film om det som faktisk betyr noe. Enten det er familien din, frykten for å prøve noe nytt og de små milepælene man passerer hver dag, selv om man ikke ble kaptein på Liverpool, eller den nye Elvis.