«Burn, Burn, Burn» kan kanskje virke som en vandrende klisjé, med sitt ikke altfor originale plott. Derimot leverer regissør Chanya Button en knakende god spillefilmdebut, som man vil tenke på i dagevis.
Alex (Chloe Pirrie) og Seph (Laura Carmichael) er mildt sagt på et vendepunkt i sine respektive forhold. Når det virkelig holder på å bikke over, oppdager de at deres nylige avdøde venn Dan (Jack Farthing) har etterlatt en video til dem. Under nøye instruksjoner skal de på en god, gammeldags «roadtrip» rundt i Storbritannia for å spre asken til Dan på forskjellige steder som betydde mye for ham.
Som nennt over, høres dette kanskje ut som en klisjéfylt film, som for eksempel «P.S: I Love You», som har nærmest eksakt samme plott. Derimot velger britiske Button å gjøre det hele til en sort komedie, i stedet for en sippefest for tenåringer.
De humoristiske og svarte poengene kommer som perler på en snor, etter hvert som venninnene tar seg ut på sitt lille eventyr. Samtidig forsøker de å hjelpe hverandre etter at den ene nylig har opplevd utroskap, mens den andre ikke lenger elsker sin partner, som desperat prøver å få tak i henne. Personene de møter i denne «road movien» er originale og parodiske, uten at de bikker over til det erkestereotypiske.
Derimot er «Burn, Burn, Burn» en smule for lang og litt uforløst. Vi stifter bekjentskap med avdøde Dan gjennom hans videoer, men igjen blir han litt for anonym med sine sporadiske avspillinger gjennom venninnenes tur.
Skuespiller Jack Farthing gjør en interessant og bra tolkning av en depressiv kreftpasient, som konstant er på fylla. Laura Carmichael og Chloe Pirrie gjør heller ikke skam på seg, og viser at de absolutt er modne for større produksjoner.
Selv om britene er eksperter på å lage gode komedier, faller «Burn, Burn, Burn» litt mellom stolene, og jeg kunne nok nevnt fem britiske komedier du heller bør se på Netflix. Likevel skal filmen ha ros for originaliteten og kontrastene som møter venninnene på veien Dan har sendt dem ut på.
De to rappkjeftede venninnene, som ikke virker å være redde for noe som helst, utgjør en strålende duo vi bryr oss om, uansett hvor usympatiske valg de presses til å ta. Det er klart man til slutt presses til tårer, men heldigvis uten Hollywood-stjerner som savner sin avdøde kjæreste, men heller på grunn av livene deres, og det massive presset til hvilket liv de egentlig burde levd.
«Burn, Burn, Burn» er en mørk og erkebritisk feelgod-film som varmer uansett hvor galt og kjipt alt virker.