Baby – jepp, det er hans navn – er byens mest ettertraktede sjåfør. Han kjører fluktbilene for en gjeng beinharde bankranere, som ledes av gangsterbossen Doc.

Med sin favorittmusikk på øret sørger han for å slippe unna selv de mest håpløse situasjoner, uansett hvor mange politibiler han har i hælene. Når han møter servitrisen Debora blir all musikken søtere og han sverger å legge forbryterlivet bak seg for å rømme med henne, men (selvfølgelig) ikke før han har gjennomført et aller siste brekk.

Forventningene til «Baby Driver» har vært skyhøye, og for mange er dette årets mest ettertraktede film. Regissør Edgar Wright redefinerte sjangeren for zombiefilmer med «Shaun of The Dead» i 2004 og har opplevd stor suksess hos både publikum og filmkritikere for sine påfølgende filmer, den seneste var «Scott Pilgrim vs. The World» som kom for fire år siden.

Hans nye film er dog hans mest ambisiøse så langt; en actionfilm koreografert til spesifikke sanger, med elleville biljakter og et av de kuleste ensemblene av skuespillere som har vært samlet foran kamera på lang tid. Resultatet er et lite adrenalinkick av en film, fullpakket med humor, sylskarp dialog og en velsmakende dose «cool».

STERKT ENSEMBLE: Ansel Elgort (fra venstre), Jamie Foxx, Eiza Gonzalez og Jon Hamm er blant skuespillerne som utgjør et av de kuleste ensemblene du har sett på lenge. Foto: wilson webb

Allerede i de første minuttene av filmen innser du at dette kommer til å bli noe annerledes enn du noen gang har sett maken til. Det starter som så mange andre actionfilmer, med en gruppe skurker som går inn i en bank, væpnet til tennene og med fluktbilsjåføren ventende utenfor.

Men denne sjåføren trommer ikke fingrene på rattet i frykt for at politiet skal komme, han trommer i takt med musikken. Og den påfølgende biljakten, med harde kollisjoner, hylende sirener og avfyrte skudd spiller alle til takten av låten sjåføren Baby har gående på iPoden sin.

Og sangene går hånd i hånd, fra scene til scene, resten av filmen (det utgitte soundtracket til filmen er et dobbeltalbum med intet mindre enn 30 låter!). Det er en musikal av action, vold og til slutt også kjærlighet, som er helt fantastisk å se på.

Wright har alltid hatt vært en original i sitt filmspråk, og han er høyst gjenkjennelig her med sin lynraske klipping og oppfinnsomme taktskifter. Mye er takket være Bill Pope, fotografen som blant annet sprengte alle kjente grenser med «The Matrix» trilogien for snart tyve år siden.

Hans kameraer både glir elegant over Atlantas skyskrapere og hamres løs på i baksetet av bilene, alt mens et minneverdig galleri av karakterer stråler om kapp med hverandre foran dem.

Det hele er grenseløst moro og vil garantert være to av de mest underholdende timene du har hatt i en kinosal. Det eneste som forhindrer den høyt hengende sekseren på terningen er en bitte litt repeterende siste akt, hvor en av skurkene simpelthen nekter å forsvinne.

En velkjent felle som Wright noe overraskende går i, kanskje fordi han rett og slett liker karakteren for godt. Noe som er fullt forståelig – dette er nemlig et fyrverkeri av en filmopplevelse du skulle ønske ikke tok slutt.