Med «Reprise» (2006), «Oslo 31. august» (2011) og «Louder Than Bombs» (2015) har allerede Joachim Trier bevist at han virkelig har noe å fare med i registolen.

Få norske filmskapere har fått like mye internasjonal oppmerksomhet for sine kvalitetsfilmer, som leveres på rekke og rad. Når nå Trier kommer med «Thelma» er det av det mer tilgjengelige slaget. Det kan fort være en suksessoppskrift, som kan vekke enda mer oppmerksomhet utenfor våre landegrenser.

Thelma (Eili Harboe) har flyttet fra sin øde hjemplass for å starte på Universitetet i Oslo. Hennes kristelige oppvekst og strenge foreldre har åpenbart holdt henne i tøylene og hun opplever en helt ny verden når hun må ta vare på seg selv. Thelma oppdager blant annet seg selv, og sliter med å forholde seg til kjærligheten, i det hun innleder et forhold til Anja (Kaya Wilkins). I tillegg opplever hun uforklarlige epileptiske anfall, som resulterer i en del uforklarlige hendelser rundt Thelma.

Joachim Trier viser stor fortellerkunst ettersom handlingen forløper. Utviklingen av rollefigurene, kombinert med en god historie, gir oss en god progresjon som tilskuere. Vi lever oss rett inn i hjernebarken til Thelma, som til tider ikke klarer å skille mellom virkelighet og fantasi.

PÅ OPERAEN: Thelma (Eili Harboe) holder på å miste det helt etter et besøk i Operaen i Bjørvika.

Fotograf Jakob Ihre gjør også en slående god jobb med det visuelle. Ikke bare i drømmesekvensene, men også i hverdagen til Thelma.

Vi kommer heller ikke utenom glitrende godt skuespill fra Eili Harboe og ikke minst foreldrene hennes Trond (Henrik Rafaelsen) og Unni (Ellen Dorrit Petersen). De to sistnevnte er ringrever i norsk film, mens Harboe endelig får en hovedrolle, etter å ha hatt mindre roller i «Bølgen» og «Kompani Orheim».

Veldig mange av de uforklarlige scenene i «Thelma» blir derimot overforklart mot slutten, og man kan lure på om Trier har overforklart filmen på enkelte punkter. Noen scener kunne han definitivt holdt seg for god til, og latt oss tenke litt mer før vi får en såkalt «payoff». Grepene gjør absolutt filmen en smule mer tilgjengelig, som igjen vil gjøre den til en større «hit» på filmfestivaler og på det internasjonale markedet.

«Thelma» er ikke den beste filmen til Joachim Trier, men er likevel ikke dårlig. I kinosetet sitter du med en uggen følelse gjennom to timer, og man føler seg aldri trygg på de mørke kreftene som lurer rundt hver sving.

Ut fra traileren og filmens plakater, kan det se ut som om «Thelma» er en skrekkfilm ala «Exorsisten», men jeg vil heller trekke linjer til Birna De Palmas «Carrie» (1976), hvor seksualitet og uforklarlige krefter står i fokus.

FILMPLAKAT: «Thelma» både ser og er skremmende god.