Pink Floyd har en usannsynlig god standing i Tromsø. Ikke bare er den ene visningen av filmen «David Gilmour Live at Pompeii» utsolgt på Aurora kino Fokus, men også konserten med coverbandet Brit Floyd i Fløyahallen er utsolgt for lenge siden. Da er det store spørsmålet: Skal man gå på en litt kjedelig kinokonsert, eller se et coverband live?

For «David Gilmour Live at Pompeii» er ingen stor visuell opplevelse, som man kanskje hadde sett for seg at den kunne blitt. Gitaristen i det sagnomsuste bandet Pink Floyd har returnert til Pompeii, hvor filmskaper Adrian Maben lagde en kunstfilmkonsert med bandet i 1972.

Den gang uten publikum, men med det psykedeliske rockebandet alene i ett av Pompeiis gamle amfier. Når Gilmour er tilbake i samme amfi, er det med publikum til stedet, og selvsagt et stort knippe Pink Floyd-materiale, i tillegg til noen solo-låter.

Når man skal lage konsertfilm kan man gjøre det på helt ulike måter. Regissør Gavin Elder har valgt den ekstremt enkle varianten med en kort introduksjon av Gilmour og hans forhold til Pompeii-konserten i 72, før konserten braker løs. Dette er utrolig synd, for Gilmour snakker kjapt om bortgangen til sine tidligere bandmedlemmer og litt om hvordan produksjonen rundt den unike kunstfilmen fra 72 forløp. Dette blir kjapt fjaset bort, og fokuset ligger kun på konserten, som ble spilt inn i 2016.

For all del. Lyden er eksemplarisk, bandet er tight, vi får et gjensyn med «The Great Gig in the Sky» og ikke minst «One of These Days», som ikke har vært fremført på mange år. Sistnevnte er riktignok den eneste låten som også ble fremført på nevnte film i 72, men det bryr vi oss ikke nevneverdig om. Dette er en ny konsert, og brutalt ærlig en helt annen film enn kultmusikkfilmen fra 72.

PINK FLOYD: David Gilmour leverer en veldig stødig konsert, men det visuelle er ikke mye å skryte av.

Det tar riktignok en hel time før ting virkelig begynner å svinge i den vulkan-rammede byen. Visuelt sett skulle man tro at dette var en overveldende opplevelse, men manglende kamera på scenen, og mildt sagt slappe kameravinkler, gir oss ikke en unik konsertopplevelse på kino, som man fikk under for eksempel «Shine a Light» (Rolling Stones) av Martin Scorsese.

Det er snakk om «the voice and guitar of Pink Floyd». Og det er ingenting i veien med noe av det som foregår på scenen. Vi kjenner igjen soloene, sangene og det svinger til og med av det nye materialet. Men hvorfor klarer man ikke å få inn dyktige fotografer, klippere og noen som kan gjøre noe sprekere enn å benytte en drone for å få gode bilder? En ikke så alt for unik kinoopplevelse.

Se heller Roger Waters magiske «The Wall» fra 2015. Der snakker vi god visuell konsertfilm med et like godt innhold.