La det ikke være noen tvil. «Mother!» er en knakende god film som kommer til å hevde seg under Oscar-utdelingen til neste år. Om det er for beste film, er kanskje tvilende, men skuespillerprestasjoner, det visuelle og lydarbeidet bør belønnes høyt. Likevel er nok ikke filmen for alle.
Skuespiller Jennifer Lawrence (som i likhet med alle andre i filmen ikke går under noe rollefigurnavn) bor fredfullt i et nyrestaurert hus på landet sammen med sin mann (Javier Bardem). Hennes livsprosjekt er endelig å bli ferdig med deres store hus, mens Bardem sliter med inspirasjonen til sin nye bok.
En dag dukker det opp en fremmed mann (Ed Harris), som søker husly. Hans familie blir fort en del av husholdningen, samtidig som det knaker og braker i veggene. Lawrence virker nemlig til å ha en merkelig tilknytning til huset, som hun bokstavelig talt aldri forlater. Uforklarlige ting utspiller seg, og Bardem virker overhodet ikke interessert i å høre på Lawrence sine bekymringer eller tanker om familien som flytter inn. Det blir ubehagelig, påtrengende og ikke minst frustrerende for Lawrence.
Regissør Darren Aronofsky har laget en tung og innholdsrik film, filmet kun innenfor husets vegger. Klaustrofobisk er ikke dekkende nok til å beskrive filmens visuelle stil, men det er så til de grader til stedet. Vi er alltid plassert tett inntil Lawrence, som leverer en av sine sterkeste roller hittil, hvor resten av stjernegalleriet heller ikke gjør seg bort. Det er en velregissert kinoopplevelse, som derimot kommer til å bli husket for en del scener som eskalerer til det helt utrolige. Man tror rett og slett ikke sine egne øyner etter som Aronofsky drar tempoet opp og ned gjennom hele filmen.
En styrke få regissører takler like bra som Aronofsky.
Jeg nevnte tidligere at denne filmen nok ikke er for alle og enhver, og tro meg: Dette er en intens og surrealistisk opplevelse, som heldigvis drar seg selv i havn mot slutten.
Du har nok sett både «Black Swan» og «Requiem for a Dream», som hver for seg leverer ubehagelige scener, men dette tar på mange måter kaka blant filmene til regissøren.
Enkelte scener er nok ikke for de sarte sjeler, men det er først og fremst stemningen og uforutsigbarheten som gjør dette til en ubehagelig og stressende kinoopplevelse man sent vil glemme.
Lydarbeidet, kamerajobben og helheten er velsnekret, og jeg har vanskelig for å trekke noe der. Filmen er en ren fryd som tar deg gjennom en følelsesmessig berg-og-dalbane med Jennifer Lawrence i hovedrollen. All ære til Aronofsky, som igjen har laget et mesterverk av en film.