Navn: Håvard Bustnes (44)
Aktuell: Regissør for «Golden Dawn Girls» (norsk tittel: «Hatets vugge») som får verdenspremière i hovedkonkurransen på verdens største dokumentarfilmfestival
– Hvordan føles det å bli vist på IDFA i Amsterdam som regnes som verdens største og viktigste dokumentarfilmfestival?
– Det er en drøm som blir virkelig. Jeg har drømt om dette i mange år, det er helt fantastisk. Det er det største som har skjedd meg i filmkarrieren siden jeg fikk Amanda-prisen (i 2008 for beste dokumentar, red.anm.)
– Hva betyr oppmerksomheten for deg som filmskaper?
– 15 filmer fra hele verden er nominert til hovedprisen. Nå kan filmen min bli distribuert til andre festivaler og TV-stasjoner. Når man jobber med film er målet å få den ut til et publikum. Jeg er i dialog med TIFF og kanskje blir det norgespremière i Tromsø. Det ville blitt en drømmepremière, TIFF er en veldig bra festival.
– Når og hvorfor ville du lage en film om det greske høyreekstreme partiet Gyllent Daggry?
– Jeg ønsker å forstå den ekstreme nasjonalismen som sprer seg i Europa. Det var utgangspunktet. Gyllent Daggry var det femte største partiet i Hellas i 2014, da jeg startet med prosjektet. Jeg synes det både er interessant og skremmende, selvfølgelig, at et så ekstremt nasjonalistparti blir så stort i et demokratisk land. Ved siste valg fikk partiet nesten 400.000 stemmer og ble tredje største parti. Jeg ville finne ut hvorfor folk slutter opp om partiet.
– Hvordan ble du møtt som filmskaper?
– Jeg ble advart på forhånd. Skremmende nok er de kjent for å være voldelige mot journalister og etablerte medier. Det er det vanskeligste prosjektet jeg har gjort, men siden jeg kommer utenfra var det lettere.
– Fikk du tilgang til alt du ønsket å filme?
– Vi fikk vel det, selv om det har vært en kamp hele veien. Vi har kommet ekstremt tett på og fikk tilgang til unike situasjoner til å være et så lukket miljø. Det er vel derfor IDFA ville ha filmen.
– Du fulgte mødrene, konene og døtrene til partiledelsen. Da partiets parlamentsmedlemmer ble beskyldt for å lede en kriminell organisasjon og puttet i fengsel, og kvinnene måtte overta, var du plutselig midt i et politisk og personlig drama. Har det vært vanskelig å fullføre filmen?
– Nå gjenstår bare lyddesign og color grading. Jeg har tvilt på om det ville bli film fordi det har vært så pass vanskelig å jobbe med ekstreme folk. Det har vært en tøff film å lage, men jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet. Det gir en ekstra trygghetsfølelse siden IDFA vil vise den.
– Du er født i Oslo, men vokste opp i Tromsø til du var åtte år. Husker du noe av tromsøoppveksten?
– Jeg bodde hele barndommen, fra jeg var ett til jeg var åtte år, på Åsgård. Jeg gikk på Prestvannet skole. Jeg ser på meg selv som tromsøværing og heier mer på TIL enn RBK.
– Du har etablert deg som filmskaper i Trondheim med produksjonsselskapet Faction film. Hva blir ditt neste filmprosjekt?
– Jeg har familie, bor og jobber i Trondheim. Jeg jobber med nye dokumentarprosjekter, men det er for tidlig å snakke om nå.
– Intervjuobjektene i denne spalten har det privilegium at de kan vekke en avdød skuespiller til live igjen. Hvem ville du gjort det med?
– Jeg ville benyttet meg av muligheten til å vekke David Bowie til live. Han var kanskje ikke først og fremst kjent som skuespiller, men hadde jo flere roller, og han er en stjerne jeg savner.
– Medaljens bakside er at du blir nødt til å la en skuespiller du er lut lei, avgå ved døden. Hvem?
– Her tror jeg også jeg ville valgt en som ikke er så kjent for sin skuespillerkarriere. Donald Trump hadde jo en bitte liten rolle i «Home Alone 2: Lost in New York». Ikke det at jeg egentlig ønsker ham død, men jeg er lut lei av ham, ja.