Vinteren har tatt grep om Tromsø, desto større grunn til å trekke innendørs og begi seg hen til kinomørkets opplevelser. At Finland ble en selvstendig stat i 1917, markeres sammen med Foreningen Norden og et knippe finske filmer: Kult-regissøren Aki Kaurismäki er representert med «Den andre siden av håpet» og «Mannen uten minne», og dokumentaren «Fortellinger fra saunaen» og filmatiseringen av Arti Paasilinnas roman «Harens år». Tromsø Arctic Pride markeres med tre filmer, med førpremière på «God’s own country» og 90-tallsklassikerne «Bound» og «Happy together».
Feedback anbefaler visningen av to prisvinnende norske kortfilmer, laget av talentfulle filmskapere. På visningen søndag 12. november kommer regissøren til «Gutten er sulten», og fotografen og to av skuespillerne til «No man is an island».
«Gutten er sulten» (regi: Kenneth Karlstad, Norge 2017)
Filmens hovedrolle, 16-åringen Jørgen (Henrik Dieter Stenholt), er i en fase av livet hvor han slites mellom forventningsfulle foreldre og aksept av ungdomsgjengen. Faren prøver å få ham til å fortsette med håndball, men kroppsbygging og kroppsfiksering er det som står i hodet på unggutten. Jørgen er villig til desperate handlinger for å oppnå status og bli fornøyd med selvbildet. Vinneren av filmkritikerprisen for beste kortfilm i Grimstad er en godt fortalt og filmet historie om opprørstrang og det å finne seg selv. Den korthogde historien fortelles effektivt, med få replikker og stor visuell kraft. En oppvekstfilm som gir grobunn for ettertanke.
«No man is an island» (regi: Ali Parandian)
Amir, Carlos og Erffan hygger seg med piknik i parken en ettermiddag. De snakker om det å være fremmed, mørkhudet og skille seg ut i Norge. De spiser pølse, drikker øl og bader i et vann. Den gode stemningen brytes i det en hvit og full nordmann dukker opp. Han provoserer med å spørre om de er muslimer og terrorister, og får beskjed om å stikke av. Filmen kamerabruk er lekent og nærgående, dialogen er ledig og lett, og blir noen ganger erstattet av dikt og raptekster. Filmen, som ble kåret til beste norske kortfilm under Bergen Internasjonale filmfestival nylig, er et filmpoetisk øyeblikksbilde av dagens Norge. På godt og ondt.
Kinosjefens anbefalinger:
«Jupiters måne» (regi: Kornel Mundruczo, 2017)
Årets beste superheltfilm er ungarsk og handler om en flyktning. Jeg så Jupiters måne under Cannes-festivalen tidligere i år, der den deltok i den gjeve hovedkonkurransen, og snakk om en overraskelse! Historien er høyst original og fotoarbeidet til å bli svimmel av. Det er nervepirrende biljakter, flukt gjennom slitte bygg og eksplosjoner – filmet i så lange og virtuose takninger at man nesten glemmer det sosialrealistiske. For kjernen av Jupiters måne er den syriske flyktningen Aryan, som ankommer et anspent og realistisk skildret Ungarn. Aryan blir skutt av en grensevakt, men blir ikke skadet. I stedet får han mystiske superkrefter og slår seg sammen med en skruppelløs lege. Mer bør ikke avsløres!
«Den grønne solstrålen» (regi: Éric Rohmer, 1986)
Når man snakker om «fransk nybølge» er det som regel Jean-Luc Godard og François Truffaut som trekkes fram som de viktigste regissørene. Éric Rohmer var ikke like revolusjonær, men den av de franske filmskaperne som virkelig perfeksjonerte uttrykket sitt. Hvis man liker å se sensuelle franskmenn som prater om livet, er Rohmer mannen. Blir man fascinert av én av filmene hans, vil man antakeligvis sette pris på resten også. Den grønne solstrålen er likevel litt ekstra spesiell og klok. Her møter vi Delphine, en utilfreds, singel kvinne, som drar på ferie alene. Gjennom menneskekjenneren Rohmers kamerablikk observerer vi Delphine og hennes nye opplevelser, som kanskje vil resultere i at hun får fylt tomrommet i livet sitt. Den grønne solstrålen er en elegant og humørfylt film om å «finne seg selv», filmet i nydelige sommeromgivelser.