Ukas filmatiske dypdykk

«Boka var bra, men filmen er bedre»

Å si «Filmen var bra, men boka er bedre», er noe av det mest friksjonsløse du kan servere i selskapslivet og kulturelle sammenkomster.
FAR: - Hva er det du sier? Det er vel ingen som synes boka er bedre enn oss på filmen? Ikke dét, nei. Greit, da kan du bare spare det derre hestehodet til en annen gang.

FAR: - Hva er det du sier? Det er vel ingen som synes boka er bedre enn oss på filmen? Ikke dét, nei. Greit, da kan du bare spare det derre hestehodet til en annen gang.

«Alle» er enige om at boka alltid triumfer filmatiseringen av den, men er det virkelig så lovmessig automatisk som dette? Selvsagt ikke. Her er ti filmer som er bedre enn boka (bøkene) de er basert på. 5 utvalgte fra Kjetil Vik og 5 fra Egon Holstad. Kjør debatt!

Her er Egons fem «Filmen er bedre enn boka»-filmer

5. «Stand by Me» (Rob Reiner, 1986)
Få forfattere assosieres tyngre til filmen enn forfatter Stephen King. Hans navn er så sterkt bundet opp mot film at han stadig – og feilaktig – blir referert til som regissør bak filmene som har utgangspunkt i hans bøker, særlig de av den litt skumle sorten. «The Shining», «Carrie», «Children of the Corn», «The Green Mile», «Pet Semetary», «The Running Man» osv.

Den beste filmen jeg selv har sett, som er basert på en King-roman, er ikke en skrekkfilm, men snarere heller en helt nydelig film om fire kompiser, deres samhold og hvordan de dealer med eksterne farer og utfordringer.

River Phoenix gjør en av sine aller første roller, og Keifer Sutherland spiller slemming som bedriver dagdriverhobbyen postkassebaseball.

Rob Reiner, på den tiden kun kjent som Spinal Tap-regissør, har virkelig et solid grep her. Boka er fin, den, men filmen utstråler enda mer varme. At den norske tittelen ble «Venner for livet» får heller stå sin prøve. Og dette var uansett 8 år før første episode av «Friends».

4. Ringenes herre-filmene «Ringens brorskap» (2001), «To tårn» (2002) og «Atter en konge» (2003) (Peter Jackson)


Å diskutere boka «Ringenes herre» kan virkelig splitte de beste og tilsynelatende mest sammensveisede vennskap. Selv ga jeg opp boka etter 34 sider av forløperen «Hobbiten».

Klarte ikke sette meg inn i hva alle de snåle figurene var for noe. Hobbiter, gnortskroter, knortkuker og skralgnatter. Hvor bor de? Hva gjør de? Hva er de? Aner fortsatt ikke.

Da det ble klart at mesteren Peter Jackson skulle gyve løs på bøkene, steg derimot entusiasmen med flere grader. Mannen hadde, tross alt, laget mesterverk som «Braindead», «Bad Taste», «Meet the Feebles» og fryktelig oversette «Heavenly Creatures». Jackson lagde da også noen minneverdige filmer av Tolkiens murstein, spesielt noen spektakulære slagscener.

Nå er de altfor langtekkelige og overdrevne, og hadde helt klart tjent på å bli klippet ned til én enkelt film, men de fatter seg i likevel i korthet, sammenlignet med boka, og vinner derfor knepent 1-0 over den.

3. «Lonesome Dove»(Simon Wincer, 1989)

Helt i grenseland, dette valget, da den ikke er en regulær film, men en miniserie på fire episoder, laget for TV.

«Lonesome Dove» er uansett et av de mest underkjente westernepos som er laget; flankert av suverene skuespillerprestasjoner fra Robert Duvall (som den fantastiske helten, kaptein Gus McCrae), Tommy Lee Jones og Danny Glover.

Den over seks timer lange miniserien er så rørende, så knallhard og så episk at det halve kunne vært nok, og da jeg noen år etterpå kom over mursteinen av ei bok den var basert på (skrevet av Larry McMurtry, faren til svært begavede countryartisten James McMurtry), ble jeg i ekstase.

Larry mottok sågar en pulitzer for beste litterære verk for den, og det er ikke så rart. Den nesten tusen sider lange boka er både fengslende og avhengighetsdannende, men her ødela muligens det at jeg så filmatiseringen først for det ekstraordinære, store kicket. Knepen seier til regissør Simon Wincer.

2. «A Clockwork Orange» (Stanley Kubrick, 1971)

Da jeg gikk på gymnaset, var det vrient å få tak i filmen. Ikke gikk den på TV. Ikke hadde de den på videosjappa. Men man hadde hørt om den, og visste hvor kule og skumle Malcolm McDowell og de hvitkledde bandittene så ut på plakater og bilder.

Gymnaslæreren min i engelsk var ei utradisjonell og kul dame, og hun tilbød å vise filmen i en dobbeltime, såfremt noen kunne ta oppgaven med å lese romanen til Anthony Burgess først. Jeg meldte meg frivillig, noe jeg fort angret på, men hele motivasjonen var å få sett den forbanna filmen. Og da måtte man jo.

Burgess hadde ikke bare skrevet med innviklet engelsk, men heller laget et nesten nytt språk, som var en utvidet versjon av engelsk, og det fulgte derfor med et ekstra glossar som forklarte alle de nye ordene. Skjønte selvsagt ikke en puck, men filmen fikk vi se til slutt, med to striper taper over undertekstene.

Jeg var i ekstase. Endelig fikk man sett den! Digga den hemningsløst, selv om jeg overhodet ikke skjønte alt, da heller. Men man lot som, og man fikk likevel lyst på melk, å bedrive ultravold og høre på Beethoven.

1. «Gudfaren»-filmene. «Gudfaren» (1972), «Gudfaren II» (1974), «Gudfaren III» (1990) (Francis Ford Coppola)

Filmene er så kanoniserte og genierklærte at det bare blir teit å skulle utdype det i en liten tekstblokk. Alt fra casting til filming til dialoger til manus. Alt er tilnærmet perfekt. De to første er begge på min personlige topp fem av alt jeg har sett.

Dette nokså uspennende standpunktet har jeg stått ved siden slutten av tenårene, og det var litt etter dette jeg skjønte at alt hadde utgangspunkt i bøkene til den amerikanske forfatteren Mario Puzo. Å lese om det var veldig kult, og det kom frem masse nyanser man ikke hadde fått med i filmene.

Men da var det selvsagt for sent. For uansett hvor mye man levde seg inn i manus, og uansett hvor bra skildret det var, hørte man hele tiden for seg stemmene til Marlon Brando, James Caan, Al Pacino, Robert Duvall og Diane Keaton. Filmene hadde tatt eiendom i bøkene. Sorry, Mario!

Her er Kjetils fem «Filmen er bedre enn boka»-filmer

5. «Orions belte» (Ola Solum, Norge 1985)

«Altfor god til å være norsk». Det var Adresseavisens tittel på anmeldelsen av actionthrilleren i 1985, skrevet av før nevnte Kaare Paulsen.

Norsk film har nemlig ikke hatt for vane å bli godt mottatt av norske filmkritikere, derfor kunne kritikerne endelig juble over en norsk film som innfridde. Filmen bygger på Jon Michelets bestselger av samme navn fra 1977, hvor han brukte sine erfaringer som sjømann og journalist på Svalbard.

Han avslørte en sovjetisk helikopterbase på Kapp Heer som han skrev om i reportasjer i Klassekampen på 1970-tallet. I filmen møter vi tre kamerater, spilt av Sverre Anker Ousdal, Helge Jordal og Hans Ola Sørlie, som seiler rundt på Svalbard med den gamle frakteskuta «Sandy Hook». Filmen er spekket med action og storpolitikk, og Helge Jordal fikk kjørt seg i en skikkelig macho-rolle.

«Orions belte» ble en gedigen publikumssuksess på kino. Flere kritikere mente at for første gang var det en norsk actionfilm som kunne måle seg med det man importerte fra Hollywood. Ingen dårlig attest.

4. «Blade runner» (Ridley Scott, USA 1982)

Filmen er basert på den amerikanske science fiction-forfatteren Philip K. Dicks roman «Do Androids Dream of Electric Sheep?» fra 1968. Adresseavisens Kaare Paulsen var ikke nådig da filmen kom på kino i 1983. Ifølge boka «Mørkets øyne» av Anne Gjelsvik tok han sterk avstand fra filmen på etisk grunnlag, og mente det var «en orgie i brutalitet, søppel og forfall».

Avisens anmeldelse endte like godt som en notis med tittelen «Søppel på kino», plassert sammen med avisens dødsannonser og andre kunngjøringer. Han var ikke alene om å mene dette. Da filmen kom ble den ikke særlig godt mottatt av kritikerne, men ble likevel en publikumssuksess.

I ettertid har filmen fått fortjent kultstatus for sin futuriske stil, og havner blant de øverste når tidenes science fiction-filmer skal kåres. Til tross for at den kom for 35 år siden står den seg også svært godt sammenlignet med «Blade runner 2049» fra i år.

3. «Gjøkeredet» (Milos Forman, 1975)

«One Flew Over the Cuckoo’s Nest» er originaltittelen på Ken Keseys roman fra 1962 som filmen bygger på. Boka regnes som en klassiker i amerikansk litteratur, full av humor, frihetsdrømmer og protest mot det bestående. Filmen er ingen mindre klassiker.

Den kom i ei tid hvor psykiatrien var inne i en brytningstid, institusjoner ble revet, de «gale» skulle ut i samfunnet og tilbake til sine lokalsamfunn for å bli friske, ikke stenges inne mot det som gjorde at folk ble syke.

En strålende Jack Nicholson spiller hovedrollen som den småkriminelle McMurphy. Han må takle maktsyke søster Ratched (Louise Fletcher) som gjør livet hans mer og mer til et levende mareritt. Den «stumme» indianeren Chief Bromden og de andre gærningene gjør filmen til den morsom og samtidig dypt seriøs film, om et evig aktuelt og viktig tema.

2. «Children of Men» (Alfonso Cuarón, 2006)

Phyllis Dorothy (P.D.) James dystopiske roman fra 1992 ligger til grunn for denne sci-fi-thrilleren. Den millionselgende forfatteren er kanskje mest kjent for bøkene om etterforskeren Adam Dalgliesh, som ble til flere TV-serier.

Handlingen i filmen utspilles i år 2027, menneskeheten er rammet av sterilitet og det fødes ikke barn mer. Den dagen jordens til da yngste borger dør, i en alder av 18 år, virker det som menneskeheten er sin endelikt nær. Så dukker plutselig en gravid kvinne opp, og nytt håp tennes.

Filmen er blitt karakterisert som et apokalyptisk mesterverk, og er det også. Det er en intens thriller, med utsøkt kameraarbeid i form av lange takninger og kamera som beveger seg sømløst rundt i ruinlandskaper, mens kuler suser og bomber smeller. Clive Owen gjør en solid rolle som desillusjonerte Theo, det gjør også Michael Caine i hippierollen Jasper.

«Apocalypse Now» (Francis Ford Coppola, 1979)

Vietnam er igjen aktuell med visningen av den glimrende dokumentarserien «Vietnam» på NRK, et uhyggelig gjensyn med en nær fortid. Vietnam-filmen over alle Vietnam-filmer, og kanskje krigsfilmer overhodet, er og blir Coppolas mesterverk.

Den bygger på Joseph Conrad roman «Heart of Darkness» («Mørkets hjerte») fra 1899, mens filmens manus ble skrevet av Coppola selv, i samarbeid med forfatterne John Milius og Michael Herr. Fra filmen starter til tonene av The Doors’ «The End» og ut er det en episk reise inn i menneskesjelens og galskapens mørkeste avkroker.

Kaptein Willard (Martin Sheen) har fått i oppdrag å drepe en av sine egne, og mens Vietnamkrigen raser og napalmen flammer opp i jungelen, reiser Willard lenger og lenger inn i mørket, til oberst Kurtz som har tørnet helt. For øvrig djevelsk godt spilt av Marlon Brando.

Hvem husker ikke «The horror... the horror». Bare innspillingen av filmen i seg selv førte til en helaftens dokumentarfilm, meget severdige «Hearts of Darkness», regissert av kona til Coppola.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.