Johnny er en frustrert odelsgutt på den engelske landsbygda. Han starter dagen med å kaste opp fra nattas fyll før han går i gang med å ta seg av kyrne og sauene på familiens gård. Han har sex med tilfeldige menn, men skyr både elskerne og gamle bekjentes forsøk på å etablere en ekte kontakt med han.
Da det er lammingstid for gårdens saueflokk ansetter Johnnys far rumenske Gheorghe for å hjelpe til. Den erfarne migrantarbeideren er ordknapp, men rører noen følelser hos Johnny som gir han et nytt syn og håp for livet, som er vanskelig for den usikre gårdsgutten å håndtere.
Effektive virkemidler
«God’s Own Country» har vært en av sesongens store overraskelser på filmfestivaler verden rundt. Den vant prisen for beste regissør ved anerkjente Sundance i USA, og har blitt kåret til beste film av juryer ved flere store festivaler som Toronto, Chicago og Berlin.
I desember ligger den også an til å gjøre storeslem under British Independent Film Awards – en prisutdeling for filmer som ikke er støttet av store studioer – hvor den er nominert til hele ti priser.
Dette er første spillefilm til regissør og manusforfatter Francis Lee, og det er en imponerende debut, som modig legger handlingen for sitt homofile kjærlighetsdrama til et så uventet sted som den bitre engelske landsbygda.
Likevel er det et perfekt bakteppe for filmens hovedkarakterer, som med sine brennhete følelser sliter med å finne seg til rette i den kalde naturen. Det er en film av få ord, som formidler følelser gjennom usikre blikk og umusikalske bevegelser.
Den beretter mye ved bruk av enkle virkemidler, og dens nakne foto og beskjedne soundtrack legger mye ansvar på de to ukjente unge skuespillernes skuldre.
Det er en vakker kjærlighetshistorie og det er derfor veldig leit at filmen skades av en ukledelig melodramatisk siste akt. Fra å være stillferdig og poetisk fortalt glir den sakte over i en sentimental og noe pretensiøst ladet utveksling av følelser som ikke rimer med filmens skjøre oppbygning.
Vond og vakker
De to hovedrolleinnehaverne er dog bunnsolide begge to. Josh O’Connor står for en av årets mest tragiske, men nyanserte rolletolkninger. Hans Johnny er tidvis både patetisk og usympatisk, men likevel umulig å ikke synes synd på. Hans verden snus på hodet av Gheorghe, overbevisende og taktfullt spilt av Alec Secareanu, som viser Johnny at det finnes en plass for han også.
En av filmens mest minneverdige scener er da et lam dør og Gheorghe på erfarent vis flekker av den skinnet. Han finner et foreldreløst lam, som hittil har vært utstøtt av flokken. Han ikler det skinnet og plasserer det sammen med det avdøde lammets mor, som slipper den inn som sitt eget og tar seg av det.
Scenen er stille utført, uten et ord utvekslet, men symbolikken er tydelig for Johnny; det er nødvendig for å overleve, og lettere å motta kjærlighet, ved å late som man er en annen.
Det er både vondt og vakkert, som resten av filmen, men med en tydelig beskjed: vær den du er.