Karpe Diem har slått seg opp som en av landets utvilsomt største artister. Tidligere i år spilte de tre utsolgte konserter i Oslo Spektrum på rappen, med et sceneshow man knapt har sett maken til fra et norsk band tidligere, og dette utgjør også en stor del av filmen.

Man kan være fan av musikken deres eller ikke – det ambisiøse filmprosjektet «Adjø Montebello» byr uansett på en svært god kinoopplevelse.

Her har bandet og regissør Thea Hvistendahl sydd sammen konsertopptakene fra gruppens mye omtalte Spektrum-konserter med en mørk og eksperimentell fiksjonshistorie, og resultatet ligner ikke noe annet jeg har sett på norsk film tidligere.

Selv har gruppen tidligere beskrevet filmen som en hybriddokumentar, men til tross for elementer av virkelige hendelser, føles dette mer som en helstøpt kunstfilm med kommersiell appell.

Historiedelen utspilles i et parallelt univers, og er det som driver filmen fremover. Her er Oslo forvandlet til en Orwell-inspirert og dystopisk politistat, med Gunerius-senteret plassert midt i regnskogen.

Plottet er kanskje ikke filmens sterkeste side, og går kort fortalt ut på at det dødsdømte bandet får spille konsertene som sitt siste ønske.

Forutsetningen er at det ikke skal gi artistene økonomisk gevinst, og konserten blir dermed nøye overvåket av politifolk, som ser ut som de kunne vært klippet ut av den animerte kultklassikeren «Fritz the Cat» med grisemasker og rosa automatvåpen.

JUNGEL: Det er tatt en del kunstneriske friheter i filmen, som den geografiske plasseringen av Oslo.

Likevel er disse segmentene så velkomponerte og stemningsfulle at filmen aldri blir kjedelig, og gir en god avveksling fra det som kunne blitt en ren konsertfilm. Om man skal prøve å trekke noen sammenligninger, ligger filmen et sted mellom Pink Floyds «The Wall» og den svenske kortfilmen «Kung Fury», en semiironisk hyllest til 80-tallets actionfilmer. Musikkvideoestetikk er naturligvis også til stede, da Hvistendahl står bak flere av bandets tidligere musikkvideoer.

Et annet fiffig element er animasjonssekvensene som introduserer filmens karakterer. Dette er visualisert gjennom retro og stilriktige TV-spillklipp, med piksler på størrelse med knyttnever.

Musikkartister på film kan ofte virke litt krøkkete og ute av sitt naturlige element. Duoens fiktive tolkning av seg selv føles imidlertid svært naturlig på lerretet, og gjør at selv de mest surrealistiske scenene føles høyst troverdig. Mer alvorlig tematikk har også funnet plass i fortellingen.

Filmen utforsker flere filosofiske aspekter, samt viktigheten av samhold og vennskap, men ser også nærmere på større sosiale utfordringer, som hverdagsrasisme og underholdningsbransjen tilsynelatende forkjærlighet for penger, der artister blir behandlet som objekter som kan bestilles på TV-Shop.

Alt i alt er «Adjø Montebello» en fest av en kinoopplevelse. At en konsertfilm kunne være såpass tankevekkende, var heller uventet.