Feedback films fire anmeldere i løpet av året har sett seg tilbake for å plukke det hver enkelt mener er de fem største filmøyeblikkene i 2017.
Kjetil Vik favorittfilmer:
1. "Manchester by the Sea"
(regi: Kenneth Lonergan, USA 2016, norgespremière 2017)
Årets filmhøydepunkt kom tidlig i 2017, med norgespremière 6. januar. Casey Affleck viser seg nok en gang som en suveren tolker av lavmælte og melankolske roller. I rollen som Lee Chandler rundt som en følelsesmessig vulkan det kan komme et utbrudd fra når som helst. Innsatsen ble belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle. Det er ikke bare skuespillerinnsatsen som imponerer, filmmusikken spiller også en viktig rolle. I noen scener overtar musikken helt for dialogen, og brukes for å underbygge stemning og følelser mellom personene i handlingen.
2. "The Square"
(regi: Ruben Östlund, Sverige 2017)
Ruben Östlund slutter aldri å overraske med sine filmer. Som filmauteur lager han filmer som ligner svært lite på det som man ellers ser på kino. Noen hver kan nok både sette kanapeene og proseccoen i halsen etter å ha sett Östlunds nye film, «The Square». Filmen er et herlig harselas med den selvhøytidelige kunstfiffen, fortalt i Österlunds særegne filmspråk. Han er kjent for å bruke tablåer, mens handlingen utspilles foran kameraet. Filmen inneholder scener som både vekker nysgjerrighet og undring, tvil og tro. Filmen vant fortjent Gullpalmen for beste film i Cannes.
3. "I Am Not Your Negro"
(regi: Raoul Peck, USA 2016, norgespremière i 2017)
Til tross for at filmen bygger på forfatteren James Baldwins uferdige bokmanus som han begynte på i 1979 og bare hadde skrevet 30 sider på da han døde i 1987, er filmens innhold dessverre like aktuell den dag i dag. I manuset bearbeider Baldwin sin opplevelse av borgerrettskampen i USA og drapene på borgerrettsforkjemperne Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King Jr. Regissør Raoul Peck viser hvorfor rasismen i USA lever i beste velgående, ikke bare i volden mot svarte menn og kvinner, men i bildene som gjennomsyrer hele den amerikanske kulturen.
4. "City of Ghosts: Raqqa"
(regi: Matthew Heineman, USA 2017)
Nærmere Syria-krigen på film er det knapt mulig å komme enn i denne meget sterke dokumentarfilmen fra innsiden av Raqqa; IS-bastionen hvor de proklamerte et islamsk kalifatet. Filmen gir et nært og nakent innblikk i heltemodige menneskers innsats for at sivilbefolkningen i Raqqa får komme ut med sine umenneskelige historier om lidelsene de gjennomgår. Til tross for at IS ble nedkjempet i Raqqa i høst, er filmen et rystende dokument om hva krig gjør med mennesker, og en hyllest til mennesker som er villige til å ofre livet for at verden skal få vite.
5. "Ishavsblod"
(regi: Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen, Norge 2016, norgespremière 2017)
To modige kvinnelige filmskapere sto bak årets store norske dokumentarfilmopplevelse, om ishavsskipperlegenden Bjørne Kvernmo. Han er den siste selfanger som holder liv i en fangsttradisjon som går 200 år tilbake i tid. Da de to filmskaperne mønstret på Kvernmos skute "Havsel" i 2015 for å dra i Vesterisen, på det som kunne blitt den siste fangstsesongen. Filmen gir et ærlig og usminket bilde av livet om bord, og er en hyllest til menneskene som holder liv i fangsttradisjonene. Den gir også svaret på hvorfor mennesker velger å utsette seg for slike prøvelser over lang tid, milevis fra "sivilisasjonen".
John-Kristian Dalseths favorittfilmer:
1. "Dunkirk"
(regi: Christopher Nolan, USA 2017)
Christopher Nolans krigsdrama er årets mektigste filmopplevelse. Et sammensatt og gjennomtenkt epos, som er både visuelt og emosjonelt imponerende. Den er like engasjerende i sine små stille øyeblikk som i sine mest storslåtte scener, satt til Hans Zimmers tikkende og nådeløse musikk som teller ned fra begynnelse til slutt. Uforglemmelig.
2. "Get Out"
(regi: Jordan Peele, USA 2017)
Regidebuten til komiker Jordan Peele er årets store uavhengige suksess på amerikanske kinoer, og rettmessig sådan. Starter med en gjenkjennelig oppskrift, men skifter fort både stil og tempo og ser seg aldri tilbake. En briljant kommentar om dagens raseforhold i USA, forkledd som skrekkfilm og ladet med bekmørk humor. En umiddelbar klassiker du aldri har sett maken til.
3. "T2: Trainspotting"
(regi: Danny Boyle, England 2016, norgespremière 2017)
Gjensynet med Renton, Sick Boy og de andre knarkerne i Edinburgh tyve år etter vi så dem sist forsvarer ventetiden, og er utført med en balansert blanding av bitterhet og romantisk nostalgi. Som oppfølger er den nær perfekt, og for menigheten er den både fornøyelig og rørende. Og den siste scenen er det flotteste som har vært på kino i år.
4. "Okja"
(regi: Bong Joon-ho, Sør-Korea 2017)
En fantastisk fabel fra sørkoreanske Joon-Ho Bong, regissøren av blant annet “The Host” og “Snowpiercer”. Original, oppfinnsom og herlig absurd komedie blandet med tankevekkende drama gjør dette til en filmopplevelse helt utenom det vanlige. Hvis man går inn med åpent sinn, går man ut med et rikere hjerte.
5. "Thelma"
(regi: Joachim Trier, Norge 2017)
I patriotismens ånd tar vi årets beste norske film med på denne listen. Joachim Triers overraskende byks inn i det overnaturlige er en herlig lek med sjangeren som både ser og høres nydelig ut. Et kjærlighetsdrama med skrudde undertoner, som er stilfullt og nedtonet utspilt av et strålende ensemble.
Kent-Einar Myrengs favorittfilmer:
1. "Blade Runner 2049"
(regi: Denis Villeneuve, USA 2017)
For en fest av en film! Ikke bare er Hans Zimmers soundtrack fengslende, men miljøet, skuespillerne, fargene og tolkningen av Blade Runner-universet er mesterlig gjennomført. Her snakker vi en av årets virkelig mektigste kinoopplevelser. Måten regissør Dennis Villeneuve klarer å skape sympati med Blade Runneren Ryan Gosling, og ikke minst at han tar sympatien videre til hologramkjæresten Joi (Ana De Armas) er helt utsøkt. Filmens lengde kan kanskje skremme noen, men to timer og tre kvarter har faktisk aldri gått kjappere i kinosetet. En moderne klassiker!
2. "Manchester by the Sea"
(regi: Kenneth Lonergan, USA 2016, norgespremière 2017)
En utrolig sterk opplevelse om en sorgprosess sett fra to forskjellige publikumsperspektiver; før du vet hva som egentlig har skjedd, og etter man ser katastrofen som rammer Lee Chandler (Casey Affleck). En fantastisk god film som er både skrevet og regissert av Kenneth Lonergan. «Manchester by the Sea" burde strengt tatt fått lang flere Oscar enn de to den endte opp med.
3. "La La Land"
(regi: Damien Chazelle, USA 2016, norsk premiere 2017)
Jeg har en stor svakhet for musikaler. Spesielt gode gamle musikaler som «Singing in the Rain» hvor man hyller det gode gamle Hollywood. I 2017 makter regissør Damien Chazelle å gjøre «La La Land» til en av tiårets desidert sterkeste musikaler. Ryan Gosling og Emma Stone gjør strålende sangnummer og kameraarbeidet «on location» i Los Angeles er utsøkt. Dette er sukkertøy for både øyne og ører. En film man kan se mange ganger, og soundtracket ble fort en av mine mest spilte når Spotify-året skulle oppsummeres på min bruker.
4. "Baby Driver"
(regi: Edgar Wright, USA 2017)
Baby Driver er utvilsomt et av årets høydepunkter på kino. Liker du humor, action og knallgod musikk i en og samme velregisserte film – da er Baby Driver din film. Måten regissør Edgar Wright («Hot Fuzz», «Shaun of the Dead», Scott Pilgrim Vs. The World») klipper sammen «Baby Driver» til en to timers musikkvideo er hysterisk bra. Her er det godteri i skålen for alle og enhver.
5. "Dunkirk"
(regi: Christopher Nolan, USA 2017)
Stjerneregissør Christopher Nolan («Dark Knight-trilogien», «Inception», «Interstellar» og «Memento») utfordrer seg selv med å lage en helt ny type film enn det han er kjent for. «Dunkirk» holder deg på kanten av kinosetet i halvannen time med skildringer av «The Battle of Dunkirk». Noen meldte tidlig at dette var komponist Hans Zimmers beste musikkvideo, og det kan man skjønne ettersom det ikke er mange replikker i filmen. Desto mer imponerende er det at man rekker å få sympati med de mange rollefigurene man følger gjennom filmen. Et utsøkt stykke arbeid av komponist, regissør og ikke minst fotografen. Et historisk dokument av en mislykket militær operasjon fra andre verdenskrig.
Kent-Einar Myreng anmeldte film for iTromsø fram til oktober, nå jobber han som marked- og kommunikasjonsleder for Nordlysfestivalen.
Rudi Nikolaisens favorittfilmer:
1. "Blade runner 2049"
(regi: Denis Villeneuve, USA 2017)
Ridley Scotts klassiker fra 1982 føles på ingen måte utdatert, til tross for at mye har skjedd i filmindustrien i løpet av 35 år. Oppfølgeren klarte på mesterlig vis å ivareta den helt spesielle atmosfæren, men formidlet også en engasjerende historie uten å lene seg for mye på originalen.
2. "The Disaster Artist"
(regi: James Franco, USA 2017)
Kultfenomenet "The Room" fra 2003 er muligens verdens merkeligste filmsuksess, kjent for sitt usedvanlig platte plott, usexy sexscener og ikke-eksisterende skuespillerprestasjoner. Jeg ville nok aller helst anbefalt boka, men James Francos hysteriske gode tolkning av Tommy Wiseau er verdt kinobilletten alene.
3. "Moonlight"
(regi: Barry Jenkins, USA 2016, norgespremière 2017)
Historien omhandler homofile Chiron gjennom tre faser av hans liv. Sterke og intime portrett fra alle tre skuespillerne gjør Chiron til en utrolig sammensatt og minneverdig karakter. Samtidig som all bruk av bilder, klipp og musikk er et kunstverk i seg selv, utforsker filmen også mange av de styggeste sidene av den fattige delen av USA på en kald og ærlig måte.
4. "Adjø Montebello"
(regi: Thea Hvistendahl, Norge 2017)
Jeg hadde jaggu ikke trodd at en norsk konsertfilm skulle bli en av årets høydepunkt på kino. Med en salig blanding av generisk popmusikk, skrudd humor, dyster fiksjon og gode sceneshow, står Karpe Diems eksperimentelle hybridfilm som noe helt unikt, i hvert fall i norsk målestokk.
5. "Star Wars: The Last Jedi"
(regi: Rian Johnson, USA 2017
Det siste avsnittet i Star Wars-sagaen er kanskje langt fra årets beste film. Etter min mening er det ikke engang en spesielt god Star Wars-film. Dette er Disney-Star Wars på sitt beste og verste, laget for å underholde den bredeste massen, men akkurat det får den også veldig godt til. Det er uansett et univers som gjør seg best på et stort lerret.