Egon Holstads fem utvalgte
1. «REVENGE» (Frankrike, 2017)
Slapp nå bare heeeelt av nå. Dette er nemlig ikke den slappe romantikktullethrilleren med Kevin Costner fra 1990, se dét skulle tatt seg ut. Dette er heller en ny, fransk film. Puh!
Det var en tid der franske filmer ble forbundet med saktegående, intellektuelle og mystiske filmer for folk med veldig høy utdannelse og lavt behov for actionfylt moro. Slik er det heldigvis ikke (lenger). Når filmen attpåtil er satt opp under «overdrive»-banneret, skjønner man også at dette ikke er noen slapp pariserloff. Beskrives som hypnotiserende, ubehagelig og veldig blodig, og da er det bare å benke seg foran lerretet og skru opp forventningene til dette hevneposet.
2. «AMY» (UK, 2015)
Den fikk Oscar for beste dokumentar i 2015, og det var det ikke noe å si noe på. Filmen er både innsiktsfull, smart klippet sammen og direkte vond og hjerteskjærende å se på. Asif Kapadia har tidligere laget en doku om Formel 1-legenden Senna og er nå i gang med en ny om Maradona. Amy handler om det abnormt talentfulle R&B-ikonet som døde altfor tidlig, bare 27 år gammel, i 2011.
Filmen handler vel så mye om Amy som den gjør om oss seere, og vår trang til å grafse og titte inn i hvitøyet på andres elendighet. Den er også en kvass kommentar til unges drøm om berømmelse, popularitet og forevigelse av alt via smarttelefoner og kameraer rundt hvert hjørne. To timer og 10 minutter med vondtgodt filmkunst der du aldri kjeder deg.
3. «GRACE JONES: BLOODLIGHT AND BAMI» (Irland/UK, 2017)
Musiker, produsent, modell og skuespiller Grace Jones har i over 40 år fascinert, sjokkert og imponert med sitt noe ekstravagante, sexy og utfordrende uttrykk. Sophie Fiennes har fulgt divaen i en periode på over 10 år og forsøkt å komme bak Jones’ fasade av ekstrem kontroll og særegenhet.
Jones debuterte på plate helt tilbake til 1977, men er fortsatt en vital artist, som så sent som i 2016 spilte på Øyafestivalen, attpåtil til stående ovasjoner. Og så kan vi møtes ved et vannhull etter filmen og diskutere om Graces versjon av Joy Division-klassikeren «She’s Lost Control», og Iggy-knallerten «Nightclubbing», var geniale eller crap (de var crap) og – ikke minst: Løftet hun virkelig Roger Moore opp i lufta med bare hendene på ordentlig i Bond-filmen «A View To A Kill» (selvsagt gjorde hun dét!)?
4. «UT AV INTET» (Tyskland, 2017)
Her skriker alle tilgjengelige parametere ut at vi har med en skikkelig knallert av en film å gjøre. Hovedrolleinnehaver Diane Kruger har allerede mottatt Cannes-prisen for beste kvinnelige hovedrolle, og filmen er også Tysklands offisielle Oscar-kandidat. Den vant prisen for beste fremmedspråklige film under Golden Globe-utdelingen forrige søndag.
Filmen er satt opp under banneret «Radikalisert», og beskrives som en thriller og hevn noir av en annen verden. Når da filmmusikken er spesiallagd av sjølaste Josh Homme fra Queens Of The Stone Age, bærer det bud om en brillefin seanse i kinosetet.
5. «THICK LASHES OF LAURI MÄNTYVAARA» (Finland, 2017)
Men … men ... men … skal det ikke være noen finske filmer på TIFF i år, da? Jooooda, klart det skal være finsk film på TIFF! Jeg kan i grunnen ikke redegjøre grundig for hvorfor, men jeg har – siden festivalen spede begynnelse i 1991 (med blant annet den fantastiske og finske filmen «I Hired a Contract Killer» av Aki Kaurismäki) – alltid sett etter finske filmer i programmet.
Denne skal etter sigende være en romantisk komedie, som i utgangspunktet er noe av det verste jeg vet, men med Finland som bakteppe, kan vi nok uansett forvente oss både mørk humor og noe annet enn det vi normalt forbinder med terningkast 3-filmer med Goldie Hawn eller Hugh Grant i hovedrollene.
Kjetil Viks fem utvalgte
6. «AUSTERLITZ» (Tyskland, 2016)
Vi reiser ut i verden som turister som aldri før, enten det er for å slikke sol i Syden eller oppsøke steder med spesiell arkitektur, natur, kunst eller krigshistorisk betydning for å oppleve historiens sus. Hva ser vi på, og hvordan oppfører vi oss på steder det har for eksempel har foregått massemord?
Det var spørsmålene regissør Sergei Loznitsa stilte seg da han tok med seg filmkameraet til de tidligere konsentrasjonsleirene Dachau og Sachsenhausen. Med bruk av statiske, observerende kameraer gir regissør oss et innblikk i kollektiv adferd, mens besøkende turister flyter inn og ut av bildet. Det høres unektelig ut som et spennende filmprosjekt, spesielt siden undertegnede selv har vært turist både i Auschwitz og Birkenau i Polen.
7. «EX LIBRIS – THE NEW YORK PUBLIC LIBRARY» (USA, 2017)
Høres en tre timer og sytten minutter lang film om et bibliotekbesøk ut som en dårlig idé? Lukter det ikke møllkuler og mugg lang vei? Ikke med mindre det er dokumentarfilmskaperen Frederick Wiseman (87) som står bak. Han hadde visstnok ikke de store planene da han oppsøkte hovedbygningen til The New York Library på 5th Avenue på Manhattan.
Der oppholdt han seg i 12 uker i strekk. Bibliotekene er jo blitt de nye kulturhusene, med bokbad, debatter og konserter. Wiseman er kjent for sin observerende stil, og i filmen møter vi alt fra bibliotekarer, akademikere og studenter til hjemløse på jakt etter husly. Når to av undertegnedes musikalske favoritter, Patti Smith og Elvis Costello, også dukker opp i filmen, er det desto større grunn til å få den med seg.
8. FILMKONSERT: THE DODGE BROTHERS / «BEGGARS OF LIFE» (USA, 1928)
Levende musikk til stumfilmer har blitt den nye satsingen til TIFF, med ikke mindre enn tre filmkonsert-tilbud på årets program. TIFF har jo de årlige Stumfilmdager i september, nå blir det også mulig å bli hensatt til stumfilmens storhetstid i januar. TIFFs faste huspianist, Ben Model, spiller til Terje Vigen-filmen i Ishavskatedralen, men det ligger også an til en skikkelig stumfilmkonsert på Verdensteatret når «Beggars of life» vises til levende musikk av det britiske skiffle/bluegrassbandet Neil Brand & The Dodge Brothers.
Filmen beskrives som en intens og underholdende historie om undertrykte og desperate mennesker på en farlig ferd gjennom skyggesiden av et Amerika på vei inn i Den store depresjonen. Filmmusikken skal visstnok matche filmen perfekt. Det ligger med andre ord an til en skikkelig musikalsk og filmatisk festaften.
9. «CLOSE-KNIT» (Japan 2017)
«Velkommen til et filmunivers befolket av karakterer som ikke er gift, ikke er i romantiske forhold, ikke bor med foreldrene sine, ikke har barn. De er som oftest venner som har andre ting felles. Legg til at de aller fleste i dette universet er kvinner. Japanske kvinner». Slik introduseres den japanske regissøren Naoko Ogigami i TIFF-programmet.
Japanske filmer har i alle år hatt sin plass på TIFF. Ogigamis filmer beskrives som Iyashi-kei eiga, filmer som «heler vårt følelsesliv», noe som har gjort henne svært populær i hjemlandet, blant både kvinner og menn. Japan er et spennende land, med en brutal historie, og et folk som blant annet reiser til Tromsø for å oppleve nordlyset. I «Close-knit» skildres store samfunnsomveltninger og tabubelagte temaer i det japanske samfunnet. Kanskje kan vi gjennom filmen lære litt mer om nordlysturistene.
10. «MANNEN MOT STRØMMEN» (Iran, 2017)
Iran er stadig vekk i nyhetsbildet, nå nylig da folk protesterte mot myndighetene som følge av stigende priser og høy arbeidsledighet. I Mohammad Rasoulof nye film forteller han om enkeltmenneskers skjebne under et autoritært regime. Filmens hovedperson Reza bor sammen med familien på landsbygda hvor han prøver å livnære familien etter å ha falt i unåde hos arbeidsgiveren.
Noen prøver imidlertid å legge beslag på gård og grunn, og det blir ikke enkelt å stå imot sterke usynlige og korrupte samfunnskrefter. Regissøren legger ingen bånd på seg i sin samfunnskritikk, som førte til at han ble fratatt passet da han i november skulle reise til Oslo for å vise filmen på festivalen Film fra sør. Filmen fikk i fjor prisen for beste film i programmet «Un Certain Regard» i Cannes.