– Det var en fantastisk fin og begivenhetsrik reise. Det er historien om en mann som mister livet, men som lever så mye han kan. Man tror kanskje at det blir mørkt og tungt, men det var latter, glede og så mye mer enn det triste, sier regissør Erik Poppe om portrettfilmen «Per Fugelli – siste resept».

Han har nettopp landet i Tromsø hvor han mandag kveld skal åpne TIFF 2018 med den nye Fugelli-dokumentaren. iTromsø møter han i andre etasje på The Edge. Han er spent.

– Spørsmålet er om jeg har klart å fange Per. Er det han? Det er vel det jeg vil bli målt opp mot, medgir han.

Lege, professor og samfunnsdebattant Per Fugelli fikk i 2009 diagnosen kreft. I februar 2016 kom dødsdommen. Da hadde sykdommen spredt seg til begge lungene, og Fugelli ble enig med legene om la sykdommen gå sin gang.

– Nå kommer siste dans, sa han.

Filmet i halvannet år

Målet hans var å gjøre den siste delen av livet så god som mulig sammen med de han var glad i. Han skulle trekke seg tilbake fra offentligheten og skrive sin siste bok, "Per dør".

Bare måneder senere takket han og familien imidlertid ja til å la seg filme av Poppe.

– Familien var skeptisk i begynnelsen. Særlig sønnen Aksel som bekymret seg for at det ville gå på bekostning av familiens tid sammen. Men vi fant hverandre underveis, forteller Poppe.

– For Per var døden livet inntil slutten

Ifølge regissøren elsket Per arbeidet med filmen.

– Det ga han så mye nytt liv. Han så fram til det. En gang sa han at det var en grunn til å komme seg opp av sengen.

Mens filmingen pågikk, ble Per dårligere og dårligere.

– Men han ville ikke si hva prognosene var. For Per var døden livet inntil slutten, og han ville leve det til det fulle. Men det ble klart etter hvert at det ikke lenger var snakk om måneder, men kanskje heller uker, forteller Poppe, og fortsetter:

– Men han pushet prognosene gang på gang. Filmen ga ham livslyst, energi og kraft. Det ble til og med tid til to turer nordover til Røst en tur til hytta på Orre. Han var hele tiden opptatt av at livet må ha mening, og meningen for ham var familien, tilknytningen til naturen og tilknytningen til Nord-Norge. Det siste han ville var å få med seg vinterfisket og lage skikkelig skrei.

Til Hollywood

Et siste ønske var også å få se filmen om seg selv før det var for sent.

– Jeg fikk den ikke helt ferdig, men laget en midlertidig versjon som han og kona fikk se. Vi lånte kinoen i Stavanger, som var barndomskinoen hans. Der satt vi helt alene; de to på raden foran meg. De lo, gråt og ble veldig stille, så lo de igjen. Han holdt rundt henne. Det var en veldig spesiell opplevelse. Han elsket å se seg selv på film. Flere ganger snudde han seg, så på meg og sa: "Det var godt sagt!" før han brøt ut i latter. Han var sikker på at filmen ville få ham til Hollywood, sier Poppe og ler.

Og sånn ble det. Poppe avslører at han har hatt prøvevisning på filmen i LA etter at Fugelli gikk bort.

– Også de lo, gråt og ble stille, disse amerikanerne. Jeg tror det er noe universelt ved døden og livet som vi alle kjenner oss igjen i, sier han.

– Per har skrevet mye om livet og døden – mange visdomsord, mange resepter. Var det en mann som møtte seg selv i døren da døden innhentet ham?

– Det er ingen tvil om at noe av det han skrev tidligere var utfordrende for ham. Men han tok lærdom av det og lagde seg syv dødsdygder som han tenkte andre kunne ha nytte av. Det handler om hvem man blir på slutten; ting han ønsket at noen hadde fortalt ham.

'Å dø er den sanne personlighetstest. Sannere enn CV og jobbintervju. Jeg består ikke. Hele mitt liv har jeg vært en falsk profet for «godt nok», skriver han i "Per dør".