Først en liten advarsel: Den italiensk-amerikanske «Call Me By Your Name» kan bli for mye om du er allergisk mot for mye sukkerglasur og retrokitch. ’
Som ramme for sin fortelling har nemlig regissør Luca Guadagnino valgt å bruke et usedvanlig vakkert Nord-Italia, en usedvanlig vakker, ressurssterk og klok familie, plassert i den mest «vakker-kitche» perioden av 80-tallet.
Filmkunst av ypperste klasse
Klarer du å se forbi disse «hindringene» kan du lene deg tilbake og nyte. Dette er film av ypperste klasse. Et stødig skuespillerensemble, en regissør som definitivt vet hva han driver med, en fotograf som klarer å fange både landskapets blendende skjønnhet og samtidig gjøre det spennende og kontrastrikt. Vakkert er bare forbokstaven.
Så til selve historien: 17 år gamle Elio bor med mor – oversetter og intellektuell – og far – arkeologiprofessor – i en vakker villa i Lombardiet. Dit kommer – for å bo en sommer – farens student Oliver, som umiddelbart sjarmerer hele landsbyens både gutter og jenter. Spesielt kanskje de siste.
Øm kjærlighetshistorie
Elio er kanskje ikke helt overbevist i starten, men etter hvert smelter også han.
Det hele utvikler seg til en øm kjærlighetshistorie som ikke etterlater et øye tørt mens den sakte beveger seg fremover. Unge Elios søken etter seg selv, ekte kjærlighet og en fungerende relasjon til omverdenen er fint og ømt formidlet av Timothée Chalamet, den selvsikre amerikanske gjestestudenten Oliver spilles nyansert og overbevisende av Armie Hammer.
Skranter på realismen
Det som hindrer filmen fra å få toppscore fra meg er en noe manglende realisme hos de andre rollene i filmen, de er på en måte «larger than life» alle sammen – den hypersensitive moren, den kloke faren, den oppofrende jentekjæresten og resten av nettverket rundt Elio og Oliver. Det blir vel mye understrekninger med bred pensel.
Men alt som alt, hittil best på TIFF for meg.
«Call Me By Your Name»
REGI: Luca Guadagnino.
LAND: Italia 2017.
TERNINGKAST: Fem.
SPILLES: Onsdag, lørdag og søndag.