«Dreams by the Sea»

Regi: Sakaris Stórá

Færøyene og Danmark, 2017

1t 18 min.

Noe av det aller beste med festivaler, enten det er filmer eller konserter som danner rammene, er at man av og til ramler mer eller mindre intetanende inn i herlige univers man ellers ikke ville fått med seg.

«Dreams by the Sea» er et ypperlig eksempel på dette. For filmer fra den færøyske landsbygda er ikke noe vi akkurat lider av overeksponering fra.

Filmens utgangspunkt er møtet mellom to sekstenårige jenter, med svært forskjellig familiebakgrunn, der det berømte klikket oppstår, det som skjer når man bare skjønner at man har funnet seg en ny venn.

Den ene av dem fra et trygt, pietistisk og litt kjedelig hjem, helt uten spenning og action. Den andre fra et kaotisk hjem, der det dølle og hverdagslige nok føles som et større savn.

Færøyene totalt har mindre innbyggere enn Tromsø by, spredt mellom et titalls øyer i havgapet mellom Island og Skottland. Her er vi attpåtil i den rurale utkanten. Utfordringene for tenåringer der er derimot helt universelle, og slik sett kunne filmens tematikk like gjerne vært plassert i Norge, Sverige eller en amerikansk storby for den saks skyld.

Kjedsomhet, foreldre som ikke henger med, utforskning av rus og sex, usikkerhet og et evig, underliggende mantra om at gresset er grønnere på andre siden, og at ønsket om vinger og flukt er stadig påtrengende. Med havet som nærmeste nabo føles nok flukten enda mer på kroppen.

Man kjenner igjen både hvordan det var å være ung og i støpeskjeen, samt angsten rundt hva som kan skje med egne tenåringer. I tillegg bærer filmen med seg et ubehag i en rekke sterke og skjellsettende scener.

Det som virkelig løfter filmen er de to hovedrolleinnehaverne, som leverer gnistrende spill, der særlig det nonverbale er av ypperste klasse. Flakkende blikk, usikkerhet, sinne, sensualitet, frustrasjon og ungdommelig galskap formidles med mange lag troverdighet og innlevelse.

Før filmen fikk vi en kjapp introduksjon av regissør Sakaris Stórá. Han var kort og fin i introen, og sa han egentlig ville si minst mulig om filmen, da han ville den skulle få leve sitt eget liv hos oss som satt og ventet.

Det er jeg glad for, for den trengte det ikke heller. Filmen står fjellstøtt på egne ben. Strøken femmer, dette.