Filmanmeldelse

«Den stygge andungens revansje»

«I, Tonya» er herlig rølpete og skamløs underholdende, men blir litt for ellevill for sitt eget beste.
IMPONERER: «I, Tonya» har vært et kjærlighetsprosjekt i mange år for skuespiller Margot Robbie, som i tillegg til å spille hovedrollen som Tonya Harding også er produsent for filmen. Hennes rolleprestasjon er imponerende og vil garantert bli stående som en milepæl i hennes karriere. BEGGE Foto: Nordisk Film Distribusjon 

IMPONERER: «I, Tonya» har vært et kjærlighetsprosjekt i mange år for skuespiller Margot Robbie, som i tillegg til å spille hovedrollen som Tonya Harding også er produsent for filmen. Hennes rolleprestasjon er imponerende og vil garantert bli stående som en milepæl i hennes karriere. BEGGE Foto: Nordisk Film Distribusjon 

Kunstløperen Tonya Harding var et talent helt utenom det vanlige. Tross sin enkle bakgrunn og vanskelige barndom, klarte hun å etablere seg som en av USAs beste utøvere i en av verdens mest krevende sportsgreiner.

Men, det eneste hun huskes for er å ha stått i sentrum for en av de største skandalene i idrettshistorien, da hun i forkant av OL på Lillehammer i 1994 tok i bruk sjokkerende midler for å vinne over sin argeste rival Nancy Kerrigan.

Det er mye å like ved denne filmen. Historien om Tonya Harding har nok vært et fristende tema for flere filmskapere gjennom årenes løp, men har vært vanskelig å angripe ettersom det fortsatt hersker stor usikkerhet rundt de faktiske forholdene i denne utrolige fortellingen.

«There is no such thing as the truth. Everyone has their own truth”, sier hovedpersonen selv mot slutten av filmen. Det er dette utgangspunktet filmskaperne har brukt her, da historien fortelles fra forskjellige hold i høyst forskjellige og ofte motstridende versjoner.

Det er et morsomt grep, som samtidig legger listen tydelig lavt i terrenget: Dette er ingen biografisk eller historisk fortelling, men et stykke lettbeint underholdning hvor gærne karakterer og mediedannede bilder melkes for alt de er verdt.

OSCARFAVORITT: Allison Janney spiller Lavona, Tonya Hardings mor. 

OSCARFAVORITT: Allison Janney spiller Lavona, Tonya Hardings mor. 

 

Margot Robbie, hittil mest kjent fra «The Wolf of Wall Street» og «Suicide Squad», leverer en karriereendrende prestasjon som Harding.

Hennes portrett er preget av publikums forventninger, men samtidig fyller hun karakteren med mye følelser og gir galskapen som omgir henne en viss dybde. Både hun og Allison Janney, som spiller hennes mor, er Oscarnominerte for sine roller og Janney kan med stor sikkerhet rydde plass på peishyllen allerede nå.

Ikledd pelser og kostymer av unevnelige slag, og med tilhørende kjæledyr på skulderen, ville det være lett å avfeie henne som overdrevet og karikert, hadde det ikke vært for at det finnes faktiske bilder og videoopptak av Hardings mor som viser at Janney treffer spikeren komisk og hardt midt på hodet.

Fortellingen blåser av gårde i en voldsom fart og det er tydelig at regissør Craig Gillespie ønsker å få med så mye som mulig i løpet av filmens to timer.

Det snakkes i kamera, historier overlappes i et brennhett tempo og det er få dødpunkter å spore (som nok er årsaken til at filmens tredje Oscar-nominasjon er for klipp).


 

Gillespie har vist en stor rekkevidde med sine tidligere filmer og har laget alt fra merkelige komedier («Lars and the Real Girl»), moderne skrekkfilmer («Fright Night») og historiske actionfilmer (fjorårets altfor oversette «The Finest Hours»).

Med mesteparten av handlingen lagt til 90-tallet har Gillespie tydelig latt seg inspirere av andre mesterregissørers stilarter. Det er ekko av både Scorseses «Goodfellas» og Paul Thomas Andersons «Boogie Nights» her, noe som kler de mest dramatiske scenene godt, men også dessverre ødelegger noe av den emosjonelle nerven.

Man skulle ønske at filmen kunne tatt seg tid til å stoppe litt mer opp i ny og ned, for å komme tettere inn på karakterene, da spesielt Hardings oppbrutte familie og ekteskap er roten bak det meste av suksessen og skandalene som skulle følge.

De korte øyeblikkene vi får er tidvis både vonde og rørende, og filmen ville vært tjent med å utnytte disse styrkene enda mer.

«I, Tonya» er velspilt og underholdende – spesielt i den første timen – men dens hårete ambisjoner makter ikke å bite over alt den tar for seg.

Likevel er dette en gjennomført og ektefølt film om familie, sjalusi, vold og konsekvenser. Alt som gjør den amerikanske drømmen så vanskelig å håndtere.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.