«Norske byggeklosser» handler om paret Jens og Merete, spilt av Anders Baasmo Christiansen og Ine Jansen, som arver et hus som de vil pusse opp. Filmen er inspirert av den norske klassikeren fra 1972 laget av Pål Bang-Hansen.
– Vi kaller det en oppfølger, ikke en ny versjon av en gammel film, sier Atle Antonsen, som har skrevet manus sammen med Arild Fröhlich.
– Jeg har alltid syntes at det er morsomt å se skuespillere i flere roller i samme film, sier Antonsen.
Elleve roller
Wesenlund spilte åtte roller, men Antonsen spiller elleve.
– Målet er å bli nominert til alle fire birollene man kan vinne under Amandaprisen. Jeg skal sope inn priser!
Alle elleve karakterer er folk i det store systemet som gjør enhver oppussing vanskelig, sånne som den korrupte saksbehandleren hos Plan- og bygg, en etat Antonsen har laget TV-serie av tidligere i «Etaten».
– Hvorfor er det så morsomt med byråkrati?
– Det er lett å kjenne seg igjen i og hisse seg opp over. Plan- og byggetaten er øverst på lista over etater folk hater, deretter tok Nav over og da lagde vi en TV-serie om det også, sier han.
Man skulle kanskje tro at Antonsen gjør narr av alle reglene som finnes i dette landet, men slik er det ikke:
– Jo flere regler jo bedre. Hvis folk får gjøre som de vil så blir det kaos.
– Så Norge er ikke for firkanta?
– Nei da, Norge er ikke firkanta nok!
Ekstrem oppussing
– Norge er jo oppussingsnasjon nummer én. Vi sitter inne halve året så da får man jo gjerne lyst til å gjøre noe, sier Antonsen.
Fröhlich mener at drømmen om å ha et felles prosjekt er et godt utgangspunkt for å skape komikk.
– Jeg er midt i en oppussing hjemme selv og vet hvor kjipt det kan være. Mye av det som skjer i filmen er ting vi har opplevd selv, sier han.
De to har jobba sammen tidligere, sist i «Grand Hotel» (2016) med Antonsen i hovedrollen og Fröhlich som regissør. Det er imidlertid første gang de har skrevet manus sammen. Det var Antonsen som begynte å skrive og deretter fikk henta inn Fröhlich som samarbeidspartner.
– Vi satt ikke i samme rom og skrev, men sendte versjoner fram og tilbake, sier Fröhlich.
Les også: Filmanmeldelse: «Sjangertro juleskrekk»
Antonsen bryter inn:
– Og hver eneste gang jeg sendte en ny versjon fra meg så tenkte jeg, der var det ferdig. Perfekt! Men så fikk jeg det i retur med kommentarer og endringer, og ble da oppmerksom på alt som var ræva. Jeg er glad jeg ikke gjorde dette her alene, altså, avslutter Antonsen.