De fleste av oss vet hva som skjedde denne juli ettermiddagen og kvelden, og hvordan Norge plutselig ble førstesidestoff i mediene verden over.

Nå har regissør Erik Poppe rippet opp igjen i terroren som rammet nasjonen for seks og halvt år siden, sett fra ofrenes synsvinkel.

Grafsing og utnytting?

Det gjør vondt å se filmen og hvordan sprudlende unge, engasjerte mennesker plutselig blir skyteskiver for en terrorist.

Er vi mentalt rustet for en film om det vondeste som har rammet Norge i fredstid? Det er et betimelig spørsmål som det ikke finnes noe fasitsvar på.

Det er ikke til å legge skjul på at det var et visst ubehag å sette seg i kinosalen på pressevisningen, til tross for alt det som har vært skrevet og fortalt om det som skjedde. Vil en film kunne yte ofrene en flik av rettferdighet? Er det grafsing i menneskeskjebner og kunstnerisk utnytting av en tragedie?

Fått med seg eksplosjonen

Filmen starter med bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet, med raserte kontorbygg og et krigslignende åsted. Deretter møter vi filmens hovedperson Kaja (Andrea Berntzen) mens hun snakker med moren på mobil. Kaja er på AUFs årlige sommerleir på Utøya, og gleder seg vilt.

Søsteren Emilie er også med, og sammen deler de telt. Bortsett fra litt søskenkrangling er det hyggelig og vennskapelig stemning i teltleiren.

Noen har fått med seg hva som har skjedd i Oslo sentrum, men de fleste er opptatt av grilling og diskotek senere på kvelden.

Panikken brer seg

Plutselig avbrytes idyllen av smell, men noen tror det bare er kinaputter. Da ungdommer kommer løpende, skjønner de andre at det er skudd. Panikken brer seg og alle prøver å komme seg i sikkerhet, ikke helt sikre på om det er en øvelse, siden det er observert en mann i «politiuniform».

Kaja prøver desperat å finne søstera, mens terroristen skyter AUF-ere ned for fote på Utøya.

Skaper forståelse

Erik Poppe har laget en spillefilm, med fiktive personer og fiktiv handling, basert på hva ofrene har fortalt.

Han bruker dokumentariske grep som håndholdt kamera og ett eneste langt opptak, like lenge som skytingen pågikk i virkeligheten, for å skildre redselen og panikken de unge opplever fysisk så vel som psykisk.

De unge amatørskuespillerne spiller overbevisende i roller det ikke kunne være enkelt å leve seg inn i.

69 ungdommer ble drept og 60 skadet, et nærmest ufattbart antall. For alle som ikke var der det skjedde, vil ikke en film klare å gjenskape tragedien, men «Utøya 22. juli» gjør det kanskje litt mer forståelig for oss andre. Det taler filmen til ære at vi skjønner litt bedre hvilke katastrofe som rammet ofrene og deres pårørende etter å ha sett filmen.

Ikke bare én sannhet

Innsatsen til fotograf Martin Otterbeck må også fremheves. Han viker sjelden en tomme fra hovedpersonen Kaja. Kameraet er tett og brutalt på henne som en plagsom klegg.

Til tider opererer han kameraet både som betrakter og deltaker, som kan virke forstyrrende og forvirrende på filmopplevelsen.

Det til tross, valget av ett langt opptak skaper en nærhet og realisme som trenger gjennom filmlerret til oss som ser på.

Erik Poppe er ikke alene om å ville fortelle om denne skjebnedagen. Det er bare å stålsette seg for flere 22. juli-versjoner. Paul Greengrass lager film basert på Åsne Seierstads bok «En av oss».

I «Reconstructing Utøya» skal filmskaperne gjenskape massakren fra fire overlevendes perspektiv. NRK lager dramaserie med opptaksstart i april og planlagt sendetidspunkt høsten 2019.

Som Erik Poppe skriver helt til slutt i rulletekstene, så finnes det ikke bare én sannhet om det som skjedde.

Han har laget sin versjon, nå gjenstår det å se hvilke sannheter andre vil fortelle.

PREMIERE: «Utøya 22. juli» har verdenspremière på filmfestivalen i Berlin mandag 19. februar og får norgespremière 9. mars.