Lytt til ukas spilleliste i bunnen av artikkelen
Det var ikke bare applaus å høre, da Beyonce lanserte planene om å gi ut et album med countrymusikk.
Reaksjonene fra reaksjonære tastaturkrigere var flaue, men sørgelig forutsigbare, da R&B-stjerna slapp countrylåtene «16 Carriages» og «Texas Hold ‘Em» forrige måned. Det virket som en god hånfdull folk i USAs bibel- og rustbelte ble regelrett sure.
Beyonces countrysingler var nemlig veldig bra, og overhodet ikke noe slags tonedøvt PR-stunt. Ryggmargsrefleksen til enkelte kommentarfelt-helter ble hissige forsøk på å avvise at artisten fra Houston, Texas har noen som helst slags kred som countrysanger.
Her følger noen eksempler, oversatt til norsk:
«Dette er ikke din kultur»
«Du er like country som jeg er russisk»
«Hold henne unna country-radiostasjonene»
Rasismen i flere country-kretser har aldri vært spesielt godt skjult. Og det er jo hylende ironisk at folk vil holde afrikansk-amerikanske musikere unna «sin» musikk, all den tid hvite artister har kuppet blant annet jazzen, bluesen og rocken fra folket som ble hentet til kontinentet som slaver. Til og med bluegrass har røtter som strekker seg til Afrika, da det var svarte musikere som i sin tid tok med seg banjoene sine til Appalachia-regionen.
Musikalsk apartheid har dessverre ofte vært helt normalt. I 1979 ble James Brown første ikke-country-artist som opptrådte på det legendariske radioprogrammet Grand Ole Opry. Men det skjedde virkelig ikke uten protester. Den kvinnelige pianisten i husbandet uttalte faktisk at hun ble kvalm, av tanken om at «Soul Brother No. 1» skulle innta countrymusikkens katedral i Nashville.
I fjor ble The War and Treaty, bestående av ekteparet Michael Trotter Jr. og Tanya Trotter, første afrikansk-amerikanske duo nominert til en pris under CMA (Country Music Association Awards). Døra har ikke vært høy, og porten ei heller vid, for alle når countrymusikken skal feire seg sjøl.
Dette har skjedd på tross av at musikkhistorien er spekket med glimrende countrymusikk spilt og sunget av svarte artister. Dette faktumet fremstår dessverre som en slags hemmelighet, om man snakker musikk med folk.
Det er ikke noe mysterium at også svarte folk hadde et forhold til country, om vi spoler noen generasjoner tilbake i tid. I perioden før fjernsynsapparat ble en del av husholdningen i alle samfunnslag, var det begrensede muligheter til å oppleve musikk. Men mange afrikansk-amerikanske barn ble eksponert for to sjangere: Gospel i kirka, og country & western på radioen.
Skillet mellom country og soul/R&B har riktig nok vært langt mer mer diffust enn den militante segregeringen mellom folkegruppene som USAs sørstater lenge praktiserte.
Én god ting utelukker som regel ikke en annen, og man kan gjerne si at blues var faren og gospel var mora til både country og soul. Bastardsjangeren country soul oppsto 60-tallet, og har siden den gang levert noe av den deiligste lyden på kloden.
I ukas spilleliste finner man derfor countrysnacks innspilt artister med afrikansk-amerikansk opphav. Så får vi håpe at den inngrodde oppfatningen om at noen typer musikk «tilhører» en spesifikk gruppe mennesker snart kan gravlegges. Country har jo tross alt soul!