– Det dukket opp et gammelt bilde fra 2006 fra by:Larm i Tromsø her om dagen. Jeg spilte i «Tier’n og Lars» og gikk rundt med åpen jakke og T-skjorte i februar. Det var stilen, sier Lars Vaular og ler gjennom mobilen.
Han er på Landås i Bergen og gjør preprod til Norgesturneen som begynner om få dager, sørger for at alt av lys og lyd og alt sånt sitter. På konserten på Driv blir det masse nytt, Lars har tillit til at publikum er nysgjerrige på det, men det blir også gamle slagers.
– Vi starter turneen på toppen av Norge, eller, på toppen av vår liste. Det er ingen spesiell grunn til at vi starter i Tromsø, men man må jo begynne et sted, så hvorfor ikke, sier Lars.
Produsenten på plata, Geir Øystein Hvidsten, kommer fra Tromsø og er faktisk broren til Espen Lind.
– Jeg har kjent Geir i nesten 20 år fra da han drev en rap-label i Oslo som hadde OnklP og alle de der. Han er også en god kompis av kjæresten min, faktisk. Men vi har aldri vært i studio sammen før nå. Vi har mange like musikalske inspirasjonskilder fra tenårene. Han har jo i det siste produsert for Ingebjørg Bratland og andre, så det er veldig gøy for oss begge at vi kan lage litt rapmusikk sammen, sier Lars.
– Jeg blir lei annenhver måned
Lars Vaular har skrevet musikk i nesten 20 år, gitt ut en rekke singler, EP-er og album, har samlet til seg tre Spellemannpriser både for musikk og tekst, blir kalt «kongen av hiphop», eier østersbaren Eff Eff i Oslo og i fjor overrasket han med å være skuespiller og låtskriver i NRK-serien «Verden er min».
Hiphoperen selv tenker ikke at han er uvanlig driftig.
– Det er jo dette jeg gjør. Men nå er det nesten fire år siden jeg ga ut plate sist, og da hoper det seg opp med sanger. Vi kunne sikkert gitt ut plata tidligere, men det er ikke gøy å gi ut musikk når man ikke kan dra rundt og spille og vise det fram.
– Jeg leste i et intervju i fjor at du sa du var jævlig lei av å lage musikk.
– Ja, jeg tror jeg blir lei annenhver måned. Særlig rett etter at jeg har strevd med å få et album ferdig føler jeg meg mett. Egentlig er det min egen stemme jeg blir lei, når man hører det om og om igjen blir det veldig repeterende, og dopaminnivået synker. Da var det ekstra deilig å kunne skrive for en annen artist, en fiktiv artist i en TV-serie. Jeg fant en ny gnist til å rappe mer og det var kreativt befriende.
– Tillot du deg selv til å skrive andre ting siden du visste at det ikke var du som skulle fremføre?
– Ja, jeg trodde det, men så fant jeg ut at det egentlig er dette som er det jeg gjør, skriver ordrike raptekster. Da jeg vant pris for tekstene mine, tenkte jeg at jeg kanskje måtte gjøre noe helt annet enn det jeg får skryt for, kanskje utforske det mer melodiske. Jeg fant liksom tilbake til noe på en måte gjennom å skrive for karakteren.
Vil gjøre mer TV og film
I serien «Verden er min» spiller han en forståelsesfull produsent, noe som kom ganske lett til ham. I tillegg til å ha jobbet med veldig mange forståelsesfulle produsenter opp igjennom, har han også to storebrødre som har vært veldig tålmodige med ham, tatt seg tid til å høre hva han har å si.
– Det er nesten som et slags radioteater å lage rap, så det har noen fellestrekk med å være skuespiller. Det var veldig spennende å være skuespiller og ga absolutt mersmak. Jeg har en ambisjon om å lage mer TV og film i årene som kommer, og kombinere det med musikken og skrivinga.
– Sier du ja hvis du blir spurt om å være med i en musikal?
– Nei, det er noe med å sprette ut i dans og sang midt i en handling som skurrer for meg. Jeg hadde en kompis som digget «Moulin Rouge» da den kom, og vi har ikke snakket sammen på mange år. Jeg vet ikke om «Moulin Rouge» er grunnen, men vi skled fra hverandre fra da av, sier Vaular og ler.
Digger Bruce Springsteen
Hiphopstjerna vokste opp i Bergen med to eldre brødre og mor og far. Han spilte fotball og heiet på Leeds. Det måtte bli enten Leeds eller Everton, noe de fleste ikke heiet på, og da moren mente Leeds hadde de fineste draktene, ble det dem.
Oppveksten var «knall i padden», som han selv sier, ifølge Google en slang for «kuult» eller «kjempegreier».
– Jeg begynte å høre på rap i 14-års alderen, Tungtvann, Canon og Petter, og ville etterligne den kule musikken. Så etter det satt jeg på rommet hver kveld og skrev kladdeboka full av raps, sier Lars og fortsetter:
– Jeg arvet klærne til brødrene mine som var åtte år eldre enn meg, og gikk derfor alltid i litt for store klær. Så stilen var egentlig dønn på plass allerede.
– Hører du noen gang på sjangere enn din egen?
– Jeg hører på alt mulig, og det siste halvåret har jeg begynt å høre på Bruce Springsteen. Det er egentlig ikke noe jeg liker å innrømme, og det handler om hvem det er som hører på det, at det er så mainstream, noe for dem over 60. Det er liksom som å heie på Liverpool og Manchester United. Men han er jo skikkelig kul og lager masse bra greier. Det er noe med soft rock-ballader og classic rock som treffer den skandinaviske folkesjelen, og det unnslipper ikke selv jeg.
Taklet ikke å bli skreket til
Før musikken kom inn i livet var drømmen å bli fotballspiller, men til slutt hadde han ikke mer tålmodighet. Han taklet ikke å bli skreket til av voksne menn tre ganger i uken.
– Jeg tenkte at de kunne få ha den fotballen i fred. Men det angrer jeg egentlig litt på. Da jeg begynte å trene igjen da jeg rundet 30, merket jeg at jeg er veldig lettrent. Kanskje kunne jeg blitt en langdistanseløper, jeg merker det bare på meg.
– Løper du mye?
– Nei, men jeg kommer fra en slekt med gode løpere, så den tanken kommer ikke fra ingenting. Uansett, da slapp jeg å forholde meg til fedrene til de på laget som skreik og styrte. Jeg var for smart for dem, følte jeg.
– Er det en følelse du ofte har?
– Nei, ikke nå lenger.
Fikk kallenavnet «Velour»
Den nye plata «Vintage Velour» er et album hvor Lars reflekterer rundt livet, forandring, kjærlighet, ensomhet, biler og Økern.
– Jeg fikk kallenavnet «Velour» da en uttalte etternavnet mitt sånn istedenfor Vaular. Det er kanskje det som burde vært artistnavnet mitt når jeg tenker meg om. Jeg har kalt albumet «Vintage Velour» fordi jeg føler at jeg har funnet noe tidløst med det jeg holder på med som kommer fram på albumet.
– Jeg gleder meg veldig til å høre hva folk sier, sier Lars, nesten uforståelig, mens man hører det skumme i munnen hans.
– Hva skjer? Pusser du tennene?
– Jepp, jeg må hente inn tida der jeg kan, sier Lars som skal rett på et nytt intervju når vi er ferdige.
– Albumet er spilt inn på Økern, et sted som minner meg om Åsane der jeg har vokst opp. Men det er liksom ikke en mimreplate, men mer en plate hvor jeg reflekterer over hvor jeg har kommet i livet mitt og om folk jeg savner.
– Hvem da?
– Tja, folk i Bergen, du må nesten høre plata for å finne det ut, sier Lars og ler.
– Livet har endret seg, så da skriver jeg om det.
Posørsyndromet
– Du har jo fått veldig mye jubel og heder for det du har gitt ut. Hvordan forholder du deg til det?
– Det er veldig hyggelig, men det gjelder å ikke høre altfor mye på hva andre sier. Noen ganger skjønner folk det jeg gjør, andre ganger ikke, men det er ikke noe jeg kan kontrollere. Det som er viktig er å ha egen driv, indre motivasjon og å være nysgjerrig på det man holder på med. Det er da det blir interessant.
Vaular vet ikke om han kan gi en oppskrift på hvordan man holder det spennende i rap, hvor man finner rimene eller hvordan man jobber. Han har gjort det så mange ganger at han ikke tenker helt over hva han gjør lenger.
– Lider du av det samme som mange artister og kunstnere, at du er redd for å bli avslørt som en som ikke kan noe som helst?
– Jeg har jo jobbet grundig i årevis med rytme og ord, så selv om det kommer lett til meg, tenker jeg nødvendigvis ikke på det på en sånn måte. Men jeg tror alle lider litt av posørsyndromet, redd for å bli avslørt, og jeg er ikke et unntak. Man er jo opptatt av å være original og ikke repetere seg selv.