Han trives åpenbart i undergrunnen; eksentriker, forfatter, programleder og rockmusiker Ian Svenonius.
Bøkene hans er svært velskrevne og morsomme («Supernatural Strategies for Making a Rock 'n' Roll Group» er stor underholdning) og hans programserie «Soft Focus» (flere av dem ligger ute på YouYube) er fabelaktige musikkintervjuer med artister og musikere han selv holder høyt, der alt fra Billy Childish, Dead Moon, Sonic Youth, Cat Power, Will Oldham m.fl. blir intervjuet av ham.
Han musikalske bedrifter er mest kjent gjennom DC-bandene The Nation of Ulysses, og senere The Make-Up, sistnevnte et helt suverent orkester som dessverre ga seg akkurat da de var i ferd med å nå et større publikum, med mesterverket, og den fjerde studioskiva, «Save Yourself» (1999).
Musikken har vært en smeltedigel av rock’n’roll, soul og gospel (de kalte den selv «gospel yeah-yeah»), med Ians avantgarde-fakter hengende over det hele, som en skummel, skrudd og uforutsigbar x-faktor.
Deretter har Svenonius turet rundt med mange forskjellige prosjekter. Weird War var ett av dem, der han strakk strikken ganske langt i eksperimentell retning, før han igjen byttet navn og besetning og startet opp Chain & The Gang.
De første platene til Chain & The Gang låt ganske uferdige og var temmelig krevende, og jeg slet med å komme ordentlig inn i dem. Slektskapet til The Make-Up var fortsatt til stede, og live var de akkurat like fysiske, utadvendte og suggererende (Ian er en entertainer fra øverste hylle, The Make-Up er noe av det bedre jeg har sett, der Ian brukte hele lokalet og konstant eglet med publikum, som han var ei blanding av James Brown og Lux Interior), men låtene var mer fraværende og soundet betydelig spinklere enn under The Make-Up.
Tidligere i år ga de ut ei samling fra bandets fem første skiver, «Best of Crime Rock», men spilte dem inn på nytt for den kredible etiketten In The Red, og der låtene fikk et betydelig løft i produksjonen. Ians evinnelige kamp mot bransjen og markedskreftene har vært dårlig skjult i alle år, og derfor var nok en nyinnspilling den eneste svelgbare måten for ham å lage ei samleplate. Takk og lov at det finnes folk som ham.
«Experimental Music» høres ut som en videreføring av dette, for nå begynner det virkelig å skru seg til for bandet. Skiva er spilt inn live i studio, en arbeidsform jeg personlig er veldig fan av, men der dealen er at man må levere, noe de her også gjør til gagns. Bandet, som stadig skifter besetning, er her en sekstett, der blant andre Dan Kroha (Demolition Doll Rods og The Gories) bidrar med musikalske snurrepiperier.
Det er ikke vanskelig å trekke frem enkeltlåter her, for det er svært mange av dem som setter seg, og i særdeleshet etter noen obligatoriske runder for å dampe ut limet i dem, så de sitter skikkelig.
«Don’t Make Me Dream» høres ut som en småskrudd videreføring av The Seeds’ «Pushing Too Hard» (pianoet!), mens smått hypnotiske «If I Was an Animal» har litt av den creepy følelsen The Make-Ups «I Am Pentagon» brakte frem.
«Logic of Night» er skammelig fengende, og har tidligere vært presentert på ei liveskive (og nevnte «Best of Crime Rock»). Høydepunktet for min del er likevel «Don’t Scare the Ghost Away», en luftig og souldrapert poplåt av ypperste merke.
Og sånn kunne jeg ha fortsatt. Anbefaler uansett å spille den halvtimes lange skiva sammenhengende, da låtene er satt supert sammen, slik seg hørt og bør på et album. Så får jeg gyve løs på tekstene som neste prosjekt, da de ofte gir Ians sanger noen ekstra dimensjoner, gir og nivåer.
Beste Ian har gjort siden «Save Yourself», dette. Og det var ei av de beste platene jeg hørte på slutten av forrige tusenår.
