Etter å ha tatt femårige Munni under sine vinger, bestemmer den tunglærte, men godhjerta inderen Bajrangi seg for å smugle den stumme jenta tilbake til hennes familie i Pakistan. Uten pass, og armert med et hjerte av gull samt en naiv ærlighet, møter muskelbunten og jentebarnet en rekke utfordringer på sin reise igjennom de to landene, som deler en konfliktfylt historie.
«Bajrangi Bhaijaan» (kom igjen, gjenta tittelen raskt ti ganger på rappen!) tar de fleste Bollywood-klisjeene i bruk. Det er en påkostet produksjon, hvor sterke farger møter energisk musikk, og de «store følelsene» dyttes helt opp i kameralinsa.
«Gir ny og til dels unik kunnskap om et bortglemt kapittel i vår krigshistorie»
Rikt manus
Her får vi servert mye snacks for øyet, i form av storslått landskapsfotografering og godt klippede bilder av et hektisk byliv i Delhi. Musikalfaktoren er ikke skremmende høy, og de lystige, dramatiske og massive sekvensene med dans og sang, dukker opp på naturlige tidspunkter i historien.
Filmen unngår allikevel å bli en parodi av denne anti-subtile sjangeren, mye på grunn av et rikt manus, som veksler fra det trygge til det uforutsigbare. Situasjonskomikk, spenning og hjerteskjærende øyeblikk avløser hverandre i et heseblesende tempo, som gjør at en ikke kjeder seg i løpet av de snaue tre timene fortellingen pågår.
Selve hovedkarakteren, den svære inderen Pawan alias Bajrangi, er en i overkant karikert figur. Skuespilleren som portretterer fem år gamle Munni, imponerer i langt større grad. At jenta er stum, og uttrykket dermed begrenser seg til mimikk og kroppsspråk, gjør jobben ekstra vanskelig. Allikevel evner hun å komme med flere stikk i undertegnedes foreldrehjerte. Hjemløse barn er det umulig å forholde seg kaldt og kynisk til.
«Grå skildringen av en professors manipulative evner»
Naiv tilnærming
«Bajrangi Bhaijaan» er en type film man bør skru av hjernen for å ha maksimalt utbytte av. Man bør være villig til å la seg underholde, og legge de mest kritiske tankene fra seg i billettkøen. De høyst reelle politiske utfordringene mellom India og Pakistan trenger man ikke noe svart belte i historie for å forstå at blir kraftig forenklet i filmens plott. Filmens naive tilnærming til enkelte problemer av religiøs og kulturell art kan da også bli en kilde til frustrasjon.
Dette er en film som passer best for barn og unge, så hvordan i all verden aldersgrensa er satt til 15 år, må noen «voksne» forklare. «Bajrangi Bhaijaan» er en lettbeint underholdningsfilm, som lykkes i sitt formål.