Fem skiver på 10 år. Slikt liker vi, for det er jo altfor mye venting i dagens musikkbransje, sammenlignet med hvordan det før i gamle dager, da ungene skreik og hestene hylte og ble pint.
Da de kom for ti år siden, var de et forfriskende orkester som blandet superfengende og velspilt pop, med fine melodier og krystallklar, kontant falsettvokal. Spesielt den fem og et halvt minutt lange låten «The Funeral» ble nesten et soundtrack til sommeren 2006. Med hjembyens plateselskapsflaggskip SubPop i ryggen var alt bare fryd og gammen. Åh, gukko vi likte Band Of Horses!
Skivene deretter har dessverre hatt en svak, nedadgående kurve, men jeg har sett flere fine konserter med dem, der spesielt den første de spilte under Døgnvillfestivalen, her i Tromsø i 2010, var oppløftende.
Etter masse utskiftninger i bandet (på de første skivene var de et énmannsprosjekt for vokalist Ben Bridwell, der han byttet ut alle sammen mellom hver plate) fremsto de som en organisk enhet som på sitt mest poppa hørtes ut som en orkestrert utgave av Big Star, og som på sitt tyngste og hardeste fikk det til å rykke i den gode, gamle Crazy Horse-foten.
Så det er ikke band man har villet gi opp. Man vet at de kan osv.
Det er kanskje også derfor det oppleves som så utmattende å høre på den nye skiva deres. Det låter pent og arrangementene sitter som bare dét, men det er noe helt usannsynlig søvndyssende og kjedelig over det hele.
Allerede i åpningssporet aner man konturene av en lang og døll lytteropplevelse. Man må vente i over fem minutter før det er i nærheten av å skje noe som helst, og når det skjer, er det fortsatt irriterende intetsigende.
Jeg får fornemmelsen av en sånn flink gjeng med amerikanske indiemusikere med skjegg, som spiller på ei mindre scene på Øyafestivalen. Tenk tidlig ettermiddag, før folk har blitt fulle, mens det er lyst og man fortsatt kjenner lukta av festival, den litt ekle blandingsstanken av gammelt øl og gress, som mirakuløst nok alltid forsvinner utover kvelden.
Og sånn høres og lukter Band Of Horses anno 2016. De låter som et band som aldri ville fått en bra spot på en stor scene om dette var debuten.
Det er to låter som berger dette fra å være et totalt takras, og det er de to mest countryinfluerte låtene, «Throw My Mess» (som attpåtil handler om fyll, moro og fanteri. Juhu!) og «Country Teen». Ellers er det langt mellom moroa her. Kanskje Bridwell bare skulle legge ned bandet og starte et nytt countryband? Jeg lover i så fall å sjekke det ut.
