BEYONCÉ «Cowboy Carter» (Columbia)

Det føles som noe av en evighet siden country var en genre som ble sett ned på og latterliggjort og kalt økenavn. Ikke minst her til lands. Vidar Lønn Arnesen og Cowboy-Laila la et grunnlag som Heidi Hauge og andre bygde videre på. Selv Johnny Cash var lenge sett på som så ukul at man måtte på bensinstasjoner for å finne kassetter av ham. Det var en trist tid for countrymusikk.

I andre halvdel av åttitallet endret dette seg, her til lands godt hjulpet av Steinar Albrigtsen, Claudia Scott og et knippe til, mens en ny generasjon musikere fra USA erobret platesamlingene til blant andre undertegnede; først med Dwight Yoakam og Steve Earle og senere med den såkalte no depression-bølgen, der Uncle Tupelo, Whiskeytown, Bottle Rockets, Old 97’s og en rekke andre briljerte.

Musikkavisen BEAT var også standhaftig viktig i dette. Johnny Cash ble sågar revitalisert og rakk å bli hip og kul i sitt siste tiår på jorda. Hellbillies og Midnight Choir ble hyllet av kritikere og solgte ut de største klubbene og scenene. Verden var igjen i vater.

I dag er country ikke bare stuerent, men en genre som har massiv kommersiell kraft i seg på begge sider av Atlanteren, og som er anerkjent som noe annet. Også her til lands har vi har hatt en høy tetthet av gode eksponenter, ikke minst kvinnelige. Navn som Darling West, The Northern Belle, Malin Pettersen, Ida Jenshus, Signe Marie Rustad og mange flere har abonnert på gode kritikker, utmerkelser og utsolgte klubber. Som seg hør og bør, selv om det forvirrende ordet americana nå brukes mer enn country.

De ovennevnte damene har på de siste platene sine alle tatt et steg til siden fra den konvensjonelle, tradisjonelle countryen, og heller beveget seg lekent over i popterrenget (slik også Taylor Swift har gjort). I countryens hjemland er det en genre som i stor grad har vært besatt av kritthvite artister, selv om både Ray Charles, Charley Pride og et knippe til har gitt ut eminente skiver og blitt hyllet tungt (les kollega Helge Skogs ferske tekst om dette).

Når da Beyoncé Knowles-Carter, som jeg vil tro de aller færreste assosierte til country, annonserer at hun skal gi ut countryalbum, og sedvanlig erobrer hitlistene, går det selvsagt ikke upåaktet hen, som ingenting med henne gjør. Skiva «Cowboy Carter» har vært ute ei uke nå, og den har allerede skapt debatter, virak og dyptpløyende analyser langt utenfor, vil jeg tro, skivas opprinnelige utgangspunkt.

Undertegnede var ikke nevneverdig stor fan av Destiny’s Child, og soloskivene til Beyoncé har også ramlet et godt stykke unna, der særlig den overdrevne stemmebruken i hennes soul/ r&b har slitt med å trenge gjennom smaken. «Så hvorfor i helvete sitter du her og skriver om den nye Beyoncé?», tenker du muligens da, og svaret er like opplagt som det er betimelig.

For når en av verdens største artister gyver løs på en genre som er en vesentlig del av mitt musikalske DNA, pirrer det min nysgjerrighet. Dessuten er den rekordstrømmede og banjojagende singelen «Texas Hold’em» svært hektende, en låt i skjæringspunktet country og gospel. Hun har dessuten vokst opp i nettopp Texas, og med en bestefar som spilte masse av delstatens nasjonalmusikk. Derfor er det ingen grunn til å trekke i tvil et genuint ønske om å lage denne plata. Man så den bare ikke komme.

Ei plate med 27 spor (og 24 låter) er i utgangspunktet en dårlig idé, da jeg så å si alltid tenker at skiver bør holde seg innenfor timen, i stedet for å smøre gullet tynt utover. Men nøkternhet og måtehold er ikke denne damas styrke, slik Dolly Parton heller ikke klarte å lage sin aller første rockplate uten å bikke over i dobbeltalbumformatet (den ble vel splittet opp i fire tolvere i vinylutgaven).

Etter det som ville vært A-sida på en LP, og det som ville vært de første låtene på B-sida, later hun til å ha truffet nokså godt, og der en litt ubegripelig og unødvendig versjon av Maccas «Blackbird», alle gitarkurs’ vonde drøm, skiller seg negativt ut. Særlig det som lener seg nærmest gospel er smakfullt produsert, og der hun synger veldig kult og holder mer igjen enn jeg er vant med fra henne. Den helt nedpå «Protector» er platas sterkeste spor, og jeg håper at et rent gospelalbum fra henne, produsert akkurat slik, er på lista over potensielle prosjekt hun har tenkt å bryne seg på.

Men så begynner enten idérikdommen eller tålmodigheten med genren hun har gitt seg i kast med å gå tom. Den nye versjonen av femtiårsjubilanten «Jolene», introdusert av Dolly selv, er verken frekk eller annerledes nok (slik The White Stripes klarte), og får en kun til å ville høre originalen. Den reviderte teksten er dessuten bare irriterende, ikke minst siden den inntar et cocky og tøff-i-trynet-narrativ, som helt tar bort originalens sårhet og frustrasjon, som er hele låtens lyriske genialitet.

Deretter begynner det å skli ut, selv om både Miley Cyrus og Willie Nelson er med på festen, og det doses på med elektronika, hard rap, vestkystpop og dessuten samplinger av alt fra Nancy Sinatra og Beach Boys i én og samme låt («YaYa»).

Det morsomme med dette er selvsagt at countrypuristene får kjørt seg skikkelig, for der i gården tåles det ikke mye slinger i låvedansen. Det som er synd er at albumet som sådan etterlater et fryktelig sprikende inntrykk, der den enorme mengden låter vanner ut hverandre, og der dødpunktene dessverre er for mange.

Jeg digger at hun gjør dette, at hun viser fingeren til en del av musikkverden, særlig i USA og i særdeleshet Sørstatene og Texas, som har vært, om ikke blendahvitt, så i hvert fall temmelig hardt styrt av det hvite USA, og der det kjipe og rasistiske slagget har ligget tett på store deler av miljøet.

Derfor fryder det meg at hun i «Texas Hold’em»-videoen svinser rundt i prærien med lasso, hest, cowboyhatt, fryktelig lite og trange klær og det amerikanske flagget. Jeg skulle likevel ønske hun tok det enda lenger ut, i en omvendt betydning, altså at hun barberte musikken enda mer ned, både låtmengden og produksjonen. Hva f.eks. Dan Auerbach i produksjonsstolen kunne utrettet sammen med henne er i så måte en besnærende tanke.

Men hun gjør jo hva faen hun vil. Kanskje det neste er ei rock’n’roll-plate? La oss da håpe den ikke blir firedobbel.