HAUST «Negative Music» (Fysisk Format)
Negativ musikk, altså? For all del. Det er jo ryddig å få programerklæringa rydda av veien allerede i platetittelen. Og ærlig talt trenger vi jo litt negativitet, i et kommunikasjonsklima der folk er krampaktig positive, og elsker å vise at de «heier» på alskens middelmådigheter.
Det er ingenting middelmådig med Haust. De er vel heller selve definisjonen på et elsk-eller-hat-band. Og Rock-Norge trenger å lugges hardt av disse rabagastene nå.
Her er jaggu meg originalbesetninga fra debuten, og undergrunnsklassikeren, «Ride the Relapse» (2008) samlet igjen. «Negative Music» er å regne som et comeback også fordi bandet har ligget i dvale nesten helt siden «Bodies» (2015).
De tar cirka fem sekunder av åpningssporet «Left to Die» å konstatere at Haust heldigvis ikke har blitt korrumpert av voksenlivets hamsterhjul, siden den gang. Beistet er ikke temmet. Det låter snarere som om jævelskapen har bygget seg opp, og at hetta her blåses av ventilen med voldsomt trykk.
Haust er mesterne av god, dårlig stemning. Det er som kjent deilig å ha noen å hate, og det føles bare deilig at noen endelig spyr litt oppi «verdens beste land»-salaten. Dette er punkrock for svarte hjerter og skeptiske hoder.
Bandets aller mest unike trekk, er vokalstilen til Vebjørn Guttomsgaard Møllberg. Møllberg synger som om han har et vepsebol i hver lunge. Det spyttes ut mange små stikk, som til sammen blir et brutalt angrep på omgivelsene.
I «Dead Ringer» dukker attpåtil en trippel trussel opp bak mikrofonene, hvor Ivar Nikolaisen fra Kvelertak og GBZ, pluss Rolf Ole Rydeng Jenssen fra Jabba og Cult Member, stemmer i.
Tekstene er som en omvendt drømmefanger. Her skal ikke det vonde skyves under senga. Man skal heller rulle seg rundt i misnøyen. «Negative Music» er allikevel ingen døll terapitime, snarere en eksorsisme i widescreen-format.
Et annet sterkt kjennetegn ved Haust er også intakt, nemlig de unike gitarriffene. Grove riff kverner nådeløst gjennom samtlige låter. Spillestilen med dissonante akkorder, som låner mye fra black metal, forsterker ikke bare, men dyrker følelsen utenforskap.
Haust er ikke for alle. De kan aldri bli «dad rock». Greia er rett og slett for schtøgg. Dette bandet er rotter i en fauna dominert av veskehunder.
I et Norge besatt av oppussing, kosttilskudd, Hver gang vi møtes – og alle andre bisarre symptomer på billig lykke – trenger vi Haust mer enn noen gang tidligere.
Medlemmene har gjort mye bra i band som Okkultokrati og Outer Limit Lotus, i perioden Haust har ligget brakk, mens gitarist Ruben Willem har gjort en betydelig innsats som produsent i norsk undergrunnsrock og metal. Nå får vi bare se om dette at comebacket er permanent, eller om Negative Music blir en siste utblåsning fra denne finurlige gjengen.