MIE BERGH - Isbjørn scene, 19.10.2023
Multiinstrumentalisten Mie Bergh burde ikke være helt ukjent for musikkinteresserte tromsøværinger, kanskje best kjent som frontfigur og gitarist i bandet A Million Pineapples, som virkelig har hatt god vind i seilene de siste to-tre årene.
På Insomnia sto hun imidlertid mutters alene på scenen, 15 minutter etter annonsert tid, kun omgitt av en haug med instrumenter og en laptop, klar for urpremière med sitt blodferske soloprosjekt.
Lokalet var godt over halvfullt, så det var tydelig at mange var nysgjerrig på hva tromsøartisten hadde funnet på. Man kan trygt slå fast at dette var noe fullstendig annet enn hva man tidligere har hørt fra den kanten.
Jeg tenker dette best kan beskrives som et musikalsk roterom, hvor alt er lov og ingenting er feil. Gradvis skapes det et lydlandskap ved hjelp av live-samplinger fra ymse perkusjonselementer, som etter hvert tonesettes med vibrafon, gitar og vokal.
Under åpningslåten hørtes det tidvis nesten mer ut som en slags lo-fi-variant av psykedelisk rock enn elektronika, og hun fikk også raskt bevist at hun innehar noen vokalkvaliteter, samt en tilstedeværelse som umiddelbart bør klare å fange den fulle oppmerksomheten i et hvilket som helst rom.
Konserten fortsatte videre i samme konseptuelle spor, hvor kreativt kaos ble skutt ut i de fleste retninger, i den grad at da brannalarmen gikk – av alle ting i riktig takt- og toneart – ble det nesten småkomisk stemning da artisten selv ble usikker på om alarmen var en del av låten eller ikke.
– Æ følte det, utbrøt en fornøyd publikummer.
Jeg liker stort sett musikk best når den har sine små imperfeksjoner, hvor ting lever sitt eget liv, og det skrangler litt tilfeldig av gårde over stokk og stein. At det kan låte som et smalt kulturinnslag på NRK fra 70-tallet det ene øyeblikket, til ren trommekakofoni i det neste, gjør det i hvert fall ikke uinteressant.
Dessverre var det enkelte ting her som føltes litt vel uferdig og langtekkelig. Det låter absolutt lovende, men jeg tror det kommer til å bli vesentlig bedre når hun får jobbet litt mer med låtmaterialet, og ikke minst konseptet.
Et annet aber som bør nevnes – men som artisten ikke kan klandres for – var at ujevne lydnivåer ødela mye av konsertopplevelsen. Loopene lå nesten konsekvent altfor lavt i lydbildet, og på et tidspunkt var et par rytmepinner(?) det eneste hørbare i miksen. Disse var til gjengjeld skrudd jævlig høyt, mens resten hørtes ut som om det spilt av fra en mobiltelefon bak scenen.
Derimot funket låtene hvor vibrafonen spilte hovedrollen veldig bra, deriblant en coverversjon av «Hey, Storyteller» fra hennes eget band, samt en (for meg) ukjent låt mot tampen av konserten, hvor det meste var redusert ned til klubbeinstrument og vokal. Musikalske brannalarmer og andre lydproblemer til tross – urpremièren til Mie Berghs nye soloprosjekt var absolutt verdt å få med seg, og er nok noe som bare vil bli bedre med litt innkjøring.